Tekst: Eirik Faret Sakariassen, Kommunalråd (SV)
Norge sa nei til EU i 1972 og 1994. Allikevel styrer EU for mye av politikken i Norge. Det er på høy tid å fjerne EØS-avtalen – en gang for alle!
I vinterferien reiste jeg på studietur til Brussel, Europaparlamentet og Europa-kommisjonen med en gjeng statsvitenskapsstudenter fra Universitetet i Stavanger. Flere steder ble vi møtt av humrende kommentarer om Norge som sto utenfor den europeiske union. Mange mente vi burde melde oss inn. At Norge allerede var så sterkt integrert at den eneste logiske løsningen var å bli medlem.
De har helt rett i at Norge er veldig sterkt integrert i EU. Men konklusjonen er etter min mening feil. I 2012 kom en omfattende EU-rapport fra et utvalg oppnevnt av den rødgrønne regjeringen. De konkluderte med følgende:
- 3 / 4 av EUs lover og regler anvendes i Norge.
- Norge er blant de flinkeste av EU/EØS-landene til å implementere EU-direktiver på tiden.
- Over 30 prosent av Norges lover kommer fra eller er endret på grunn av lovgivning fra EU.
- Over 6000 EU-regler er lagt til EØS-avtalen og Norge har ikke lagt ned ett eneste veto.
Som folkevalgt i Stavanger kommune og Rogaland fylkeskommune møter jeg til stadighet regler fra EU. Regler bestemt av politikere i Brussel, som ikke en eneste norsk folkevalgt har påvirket. Er det demokrati? Er det folkestyre? Eller er det overstyring?
EØS-avtalen ble underskrevet i 1992, og trådte i kraft fra 1994. Den står for «Det europeiske økonomiske samarbeidsområde». Det gir Norge tilgang til det som omtales som EUs indre marked. Det betyr at varer, arbeidskraft, tjenester og kapital skal flyte fritt mellom EU-landene og EFTA-landene Island, Liechtenstein og Norge. På toppen av dette får vi en lang rekke regler, lover og direktiver som innlemmes i norske lover. Uten at vi noen gang har bedt om dem eller stemt over dem.
Mye av det som kommer fra EU er helt greie og fornuftige regler. Men en god del av det er import av Høyre-politikk, med privatisering, nedbygging av fellesskapet, strengere overvåking og en rekke andre områder. Det er udemokratisk og endrer retningen på det norske samfunnet og vår velferdsstat bit for bit – uten at vi har noen mulighet til å stå imot.
Gjennom mitt besøk i Brussel ble det en del omveier, ettersom vi omtrent besøkte et krigsområde. Mange veier var avsperret, militæret vandret bevæpnet rundt i gatene og jevnlig suste det bilkortesjer med politikere om bord. Det var nemlig EU-toppmøte og forhandlinger om Brexit (British exit).
Det vil til sommeren bli holdt en folkeavstemning om hvorvidt Storbritannia skal godta fortsatt EU-medlemskap etter en rekke forhandlingspunkter er lagt inn eller om de skal melde seg ut av EU. Flere markante, konservative britiske politikere støtter det. Blant annet Londons ordfører Boris Johnson, flere av medlemmene i David Camerons regjering og andre. Det store spørsmålet er hva folket selv mener. Svaret får vi 23. juni.
Dette bør uansett åpne den norske debatten om vår tilknytning til EU, gjennom EØS. Bør ikke det norske folk få si hva vi mener om denne avtalen? Eller om den kan erstattes av en handelsavtale, slik Sveits har med stor suksess?
Motstanden mot EU i Norge er stor blant folket. De siste ti årene har det vært konstant nei-flertall. For tiden ligger tallet rundt 70 prosent, mens 20 prosent er for. EØS-avtalen står sterkere, men stadig flere fagforeninger varsler kamp om dette på LO-kongressen. Om LO snur, og går mot EØS-avtalen vil dette rokke langt inn i Arbeiderpartiet – og lage et mulighetsrom for at
EØS-debatten vekkes til live igjen. Det er også flere EU-tilhengere som deler mitt synspunkt om at det aller verste vi kan ende med er å fortsette denne avtalen, tiår etter tiår. Den var nok kun tenkt som en overgangsfase til fullt EU-medlemskap, men det gikk ikke ettersom det norske folkeflertallet ville det annerledes enn den politiske eliten.
Jeg er en sånn fyr som har en yndlingsparagraf i grunnloven, og det er §1. Den sier følgende: «Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike.» Her slås det fast at det er vi som bestemmer sjøl. Ikke EU, ikke Brussel, men vi: Norge. Allikevel er det liten tvil om at vi kunne bestemt mye mer sjøl enn vi gjør. Som folkevalgt i Stavanger bystyre møter jeg oftere enn jeg skulle ønske setninger som «dette lar seg ikke gjøre på grunn av EØS-regler». Det er for ganske mange av oss åpenbart at EØS-avtalen er grunnlovsstridig. Vi får ikke styre alt sjøl.
SV vil erstatte dagens EØS-avtale med en mindre omfattende handels- og samarbeidsavtale med EU. Så lenge EØS-avtalen består, vil SV at Norge aktivt benytter reservasjonsretten i EØS, blant annet ved å legge ned veto mot direktiver som svekker den norske velferdsmodellen.
SV vil arbeide for at EØS ikke kan overprøve tariffavtaler, at lovgivningen for arbeidslivet ikke kan svekkes av EU og at EU-regler ikke kan sette til side ILO-konvensjoner Norge har forpliktet seg til å følge. Avgjørelser om norske arbeidsforhold må være et nasjonalt anliggende. Ingen av oss her har stemt på den gjengen som styrer fra Brussel. Vi har gitt fra oss mye makt til dem allikevel. Politikere i regjering, på Stortinget, i norske fylkesting, bystyrer og kommunestyrer overstyres av EU-politikere uten legitimitet. Vil vi ha det slik?
Jeg vil ikke. Derfor bør Norge i 2019 holde en folkeavstemning om EØS-avtalen. Om det skjer vet jeg en ting sikkert: Jeg vil stemme nei til EØS, og ja til folkestyre!