Jens Zetlitz var en utrolig produktiv forfatter. Hans Eyvind Næss anslår i boken «Teolog og trubadur. Jens Zetlitz 1761-1821» (2011) at hans forfatterskap utgjør cirka 2500 trykksider. Det vil si at hans samlede verker, i bøker med 250 sider, ville omfatte 10 bind, det vil si mer enn de aller fleste forfattere i Norge.
Dette gjelder likevel bare ting som ble trykket mens han levde og etter hans død. Det kan legges til grunn at hans etterlatte papirer inneholdt tallrike verk som aldri ble trykket. Gjennom mange år strødde Jens Zetlitz rundt seg med dikt ved alle anledninger. Ett dikt, «Til Brude-sengen» (1785), var så dristig at han måtte love biskopen i Kristiansand at det ikke skulle offentliggjøres. Jeg gjetter på at dikt og så videre som aldri ble trykt utgjør minst 1000 sider, kanskje mer.
Hvor er da Jens Zetlitz etterlatte papirer? Ingen av bøkene om Jens Zetlitz gir opplysninger om dette. Etterlysninger som jeg selv har gjort i lokale og sentrale biblioteker, museer, statsarkiver, kirker og historielag har ikke gitt klare svar. Mye tyder på at Nasjonalbiblioteket har rett når det stilles spørsmålstegn ved om de etterlatte papirer i det hele tatt eksisterer i dag.
Første stoppested - hos kirkesanger Ole Bjørnsen. Det er utvilsomt at Jens Zetlitz betrodde sine etterlatte papirer til den unge mann som han selv hadde hjulpet frem, kirkesanger, klokker, stortingsmann og ordfører Ole Bjørnsen i Kviteseid. Jeg legger også til grunn at papirene etter kort tid ble overlatt til Conrad Nicolai Schwach (1793-1860), en landskjent dikter og sakfører i Arendal. Han hadde aldri truffet Jens Zetlitz, men de hadde utvekslet komplimenter i brev.
Conrad Nicolai Schwach utga i 1825 det som han kalte «Jens Zetlitz's Samlede Digte» i to bind. Bare en del, og en mindre del, av Jens Zetlitz samlede dikt som ble tatt med. Ifølge forordet hadde Jens Zetlitz «Ved at overdrage O. Bjørnsen raadighed over sine efterladte Papirer havde Digteren udtrykkelig betinget sig: at Intet, som han ikke selv i levende live har overgivet til Pressen maatte siden trykkes.» Dessuten utelot han dikt fra samlinger som fortsatt var lett tilgjengelige i boklader, som for eksempel «Sange for den norske Bondestand» (1795 og 1812).
Diktet «Torkild og Astrid» var trykket i 1789, ble holdt utenom diktsamlingen fordi det, etter Schwach mening, krenket bluferdigheten. En rekke andre dikt, som hadde vært trykket i pressen, ble utelatt av andre grunner.
Endte dokumentene hos Schwach? Som nevnt oppfattet Conrad Nicolai Schwach det slik at bare dikt som tidligere var trykket kunne medtas. Dette medførte omfattende korrespondanse og undersøkelser, som han blant annet har redegjort for i en selvbiografi som han skrev i 1848 for årene frem til 1830, «Erindringer af mitt Liv», utgitt i 1992(!). Enkelte har oppfattet redegjørelsen her slik at han kanskje aldri fikk hånd om Jens Zetlitz etterlatte papirer. Jeg tror det er utvilsomt at Schwach hadde disse, og at han tok sikte på å beholde dem! Forordet til diktsamlingen fra 1825 innleder han med å vise til «behørigt Samtykke af den hedenfarne Digters efterladte Familie saavelsom af hans Ven, Kirkesanger Ole Bjørnsen av Hvidesøe, til hvem Digteren paa Dødsleiet havde overdraget alle sine efterladte Papirer til eiendommelig Raadighed ...» «Eiendommelig» betyr her: Med full eiendomsrett.
Schwach ber i forordet om å bli gjort oppmerksom på dikt som måtte være trykket, og som likevel ikke er kommet med i samlingen. Videre viser han til at han, til tross for anstrengelser gjort overfor folk som kjente Zetlitz i Kviteseid, ikke har klart å få tak i hverken noe bilde eller noen silhuett av Jens Zetlitz.[1] Han vil bruke dette til som «Bidrag til denne Udgaves Forøgelse», der han også tar sikte på å trykke Zetlitz oversettelse av brev fra den romerske dikter Horats, som noen hadde sendt ham. Det ble aldri noe av dette, men det viser hvilke planer Schwach hadde i 1830.
Conrad Nicolai Schwach var kanskje en av de største, og sikkert en av de mest miskjente kulturpersonligheter i Norge i første halvdel av 1800-tallet. Etter en lykkelig tid som dikter og sakfører i Arendal, tvang dårlig økonomi ham til å søke fast stilling som dommer. Han var i Trondheim i årene 1830-1840 - han kalte tiden for sitt «borealske Exilium» (eksil nord i verden) - og var senere dommer i Skien til han døde i 1860.
Hans rikholdige bo kom under hammeren ved en auksjon som varte i 8 dager! Det er utvilsomt at boet inneholdt en stor del manuskripter, kanskje også manuskripter fra Jens Zetlitz. I en omfattende biografi om Conrad Nicolai Schwach, «Helt skal jeg ikke dø» (2002), skriver Arild Stubhaug (s. 321): «Om de mange manuskriptene som lå igjen etter ham, ble det sagt at de i en årrekke ble brukt som innpakningspapir hos en kjøpmann i byen.»
Inntil noe annet opplyses, antar jeg, i likhet med hva Nasjonalbiblioteket antyder, at Jens Zetlitz etterlatte papirer kan ha gått til grunne på denne triste måten.
Det såkalte privatarkiv etter Kiellandfamilien på Ledaal inneholder et stort antall manuskripter fra det 18nde og 19nde århundre. Blant disse er flere dokumenter signert av Jens Zetlitz, men andre er avskrifter.
Blant de siste har jeg funnet diktet «Til Brude-sengen». «Dette diktet har eksistert og nevnes i korrespondansen mellom soknepresten i Arendal og biskopen i Kristiansand», sier Hans Eyvind Næss, og siterer at det er omtalt som «det vilde og usømmelige saakaldte Brudevers». Det lyder slik - med tidsmessige omskrivninger:
:/: All trolldoms kunst er snakk og dunst, det våre vise sige! :/:
Men jeg med de visestes tillatelse, vil hylle den trolldom som alle kan se!
:/: En trolldom som all jorden om, seg viser alltid lige. :/:
:/: En simpel seng - og ei en eng - med eller uten krone. :/:
Ja, den på en bryllupsdag underverk gjør; legg deg i den, og du blir ei som før!
:/: Du skifter stand, en gutt blir mann, en pike blir en kone. :/:
:/: Ei prestens hånd, ei kirkens bånd, nei, sengen trolldom øver. :/:
Kom la oss velsigne den mektige seng, den som avrøver en pike og en dreng.
:/: Bli jordens venn og gi igjen med renter det som røves. :/:
