Tekst: Leif Arne Moi Nilsen, Ombudsmann for folket, innvalgt for Fremskrittspartiet i Stavanger
Her gir han uttrykk for sin mangelfulle forståelse for skillet mellom folkevalgte og forvaltningen, og i stedet subsumerer min kritikk av samferdselssjef Gottfried Heinzerling som Frps byråkratjakt.
La oss være tydelige på en ting. Det er politikernes ansvar som folkevalgte i fylket å vedta. Samtidig er det viktig å være krystallklar på at det er byråkratene sin oppgave å gjennomføre de vedtakene som fylkestinget fatter.
Dersom en ikke skal kunne ivareta rolleskille mellom de som er ansvarlige for å vedta og de som er ansvarlige for å gjennomføre, og påpeke svakheter og åpenbare uholdbare tilfeller ved å gå utenfor sin rolle og sine fullmakter som samferdselssjef, da har vi et problem. Et demokratisk problem.
Heinzerlings utspill minner om et gufs fra fortiden. Bybanekontoret ensrettede fokus på en lite tjenlig løsning må vi ha friskt i minne. Som politikere skal vi være fornøyde med løsningen som har kommet til med unngåelse av trolleybusser. Som samferdselssjef vil det være din plikt å akseptere det uavhengig av egne tanker.
En kan være enig eller uenig i den politikken som blir ført i fylket. Uavhengig vil det å uttale at trolleybussen er blitt offer for politikk, være tydelig å gå utover rollen som samferdselssjef. Dette føyer seg inn i rekken av uttalelser, også i media hvor Heinzerling fronter egen agenda.
Hvis ønsket til Heinzerling er å være politiker finnes det flere partier han kan melde seg inn i. Løsningen er uansett ikke at han bruker sin rolle som samferdselssjef politisk.
Når Sæbø skriver at konsekvensen av at saksbehandlere risikerer politiske angrep mot seg fordi de lar seg intervjue om sine fagfelt, er taushet, glemmer han en ting. Nemlig at det problematiske ikke er ansatte som uttaler seg om fakta eller saksbehandling. Problemet oppstår først når saksbehandlere fremmer sin egen agenda.
Her må vi kunne ha to tanker i hodet samtidig, og ikke klø oss i hodet av forbauselse når en politikere griper fatt i et problem som finner sted ikke bare i Rogaland fylkeskommune, men gjennomsyrer at byråkrater har for mye makt rundt det ganske land.