Av Dag Mossige, kommunalråd og fraksjonsleder oppvekst, Stavanger Ap
Bør dyktige barnehageansatte virkelig bruke tiden på å dokumentere hvor flinke barna er til å kle på seg? Eller bør de heller få frihet til å gjøre det de er best til, nemlig å legge til rette for lek og læring for våre barn?
Som om et læreropprør ikke var nok, står den blåblå regjeringen nå overfor et barnehageopprør. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens nylige melding til Stortinget om innholdet i barnehagen legger dessverre opp til det.
En stortingsmelding er et dokument regjeringen sender til våre folkevalgte for å orientere og for å skape debatt rundt planene regjeringen ønsker å sette i verk. Akkurat det har kunnskapsministeren lykkes med, men debatten avspores av Røe Isaksen selv. Fagfolk og forskere har med rette kritisert meldingen for å fokusere på kartlegging og måling istedenfor bemanning, og på voksenstyrt aktivitet istedenfor den frie lek. Å «tydeliggjøre krav til progresjon» og å innføre en «språknorm» framstår som steg mot å gjøre barnehagen mer lik skolen. Som Utdanningsforbundets Steffen Handal nylig oppsummerte, «Dette er ikke grep som har støtte i forskning eller i barnehagemiljø». (NTB, 16. april).
Isaksen har anklaget kritikerne for å lese meldingen hans i «verste mening». Det er et usedvanlig dårlig, og uansvarlig, tilsvar til saklige innvendinger. «Hvis man skal komme med påstander om juks, må man kunne underbygge det,» sa ministeren til Dagbladet (17. april). Men det både forskere og fagfolk faktisk har uttalt, er at meldingen er svakt faglig fundert, og at Røe Isaksen blant annet i sin presentasjon av meldingen har brukt tall fra Oslo om påstått lave norskkunnskaper feil.
Som folkevalgt mener jeg frasen «Forskningen viser at …» bør møtes med en ryggmargsrefleks av skepsis. I Røe Isaksens egen melding nyttes den, i min uoffisielle opptelling, minst 16 ganger. Men som professor i pedagogikk Solveig Østrem har poengtert, «Det refereres til forskningsfunn som støtter regjeringens premissgrunnlag, mens forskning som problematiserer premissene, er utelatt.» (Dagsavisen, 11. april). Jeg mener en kunnskapsminister er forpliktet til å ta slike innvendinger på alvor. Det er respektløst overfor forskningen og urovekkende for den frie politiske debatt at Røe Isaksen som tilsvar i stedet mumler om «akademisk uredelighet».
Regjeringen står stadig mer isolert i sin politikk. Etter et initiativ fra SV i november samlet samtlige partier på Stortinget, minus Høyre og Frp, seg bak et forslag fra Ap-KrF om å be regjeringen legge fram en plan om en bemanningsnorm i barnehagen, og å vurdere et krav om at halvparten skal være barnehagelærere. Lite i meldingen tyder på at Røe Isaksen lyttet. I stedet flyttes fokuset til stadig mer måling og resultatorientering.
Arbeiderpartiet er sammen med Venstre og KrF meget kritiske til denne utviklingen. Det betyr selvsagt ikke at all kartlegging er av det onde, men det er vitterlig forskjell på å kartlegge om for eksempel et barn kan ha dysleksi, og om det kler raskt nok på seg i garderoben. KrFs Geir Jørgen Bekkevold uttalte: «Om vi skal øke kvaliteten i landets barnehager, må vi ha flere ansatte og ikke flere skjemaer.» Enklere og bedre kan det knapt sies.