Anmeldelse: Lystig tragedie på Intimscenen

Av: Engwall Pahr-Iversen

Skal jeg dømme ut fra de smakebitene som Rogaland Teater har hentet fram fra den fransk-boende forfatterinnen Yasmina Rezas etter hvert relativt omfattende litterære serveringsbrett – «Blodig alvor» for to år siden og «Kunst» med premiere på Intimscenen lørdag – har hun åpenbart gjort seg ganske andre livserfaringer enn den danske poeten Jens August Schade i sin tid gjorde. Han mente at «mennesker møtes og søt musikk oppstår i hjertet». Hos Reza møtes også mennesker, men det er langt fra søt musikk som oppstår. Den er snarere en kakofoni.

Som en mulig nøkkel til sitt forfatterskap, har Yasmina Reza en gang sagt: «Å skrive er veldig profetisk. Når du er 20, vet du allerede alt du trenger å vite. Du trenger ikke å ha erfart livet for å skrive om det. Det er et intuitivt fenomen som nesten tangerer klarsynthet». Hun var for øvrig 35 år da hun skrev «Kunst» …

Yasmina Rezas toneganger klinger åpenbart godt også hos norske teaterledere. Et par tiår etter at hun slo gjennom på den internasjonale scenen, har hun fått sin selvsagte plass på repertoaret til norske teaterledere. For noen måneder siden ble «Kunst» oppført av Agder Teater, og det er ikke mer enn et par uker siden stykket ble spilt som et eksamensarbeid ved dramalinjen ved Høgskolen i Volda – og da var det tre jenter som utgjorde venneflokken.

Reza har også sagt om sitt forfatterskap: «Menneskelig drama består ikke av store, tragiske skismaer. For det meste er det fullt av detaljer, små skraper, rynker, mikro-hendelser, som til sammen utgjør vår livskamp». Den resepten har hun også fulgt i «Kunst».
Om oppsetningen på Intimscenen, har teatret gitt denne bruksanvisningen: «Kunst» er et stykke om kunst, statusjag og fasadespill. Men mest av alt er det en forestilling om hvor mye sannhet et vennskap tåler. Få ting kan få så mange ellers sindige mennesker til å bli så rasende som å vise dem noe de ikke liker og insistere på at det er kunst.  

Serge har kjøpt et maleri. Det er veldig dyrt og moderne. Så moderne at det ser mest ut som et hvitt lerret. Serge er overbevist om at dette er kunst. Bestekompisen Marc mener han er blitt lurt opp i stry akkurat som keiseren med sine ikke eksisterende nye klær. Sistemannen i kompistrioen, Yvan, vet ikke helt hva han mener og vil helst ikke være uenig med noen. Etter hvert fører det hvite maleriet til at vennskapet mellom de tre mennene rakner fullstendig.

Og så kan man selvfølgelig skifte ut «moderne maleri» med andre samtidsfenomener som også har ført til opphetede venne- og familiekonfrontasjoner. Den første EU-avstemningen for flere tiår tilbake, hadde sine utvilsomme konsekvenser for den framtidige familiekosen i flere slekter. Den gang unnlot gjerne mennesker å møtes for å unngå den type konfrontasjoner som også oppstår når Yasmina Rezas vennetrio treffes. De er gjenkjennelige i så mange slags forstand.

Hadde «Kunst» utelukkende vært et slags form for «journalistikk-teater» – hvor man etter evne gjenga godtfolks mest forunderlige synspunkter på og formuleringer om moderne kunst – kunne man lent seg tilbake på den vonde stolen, og sukket mismodig at dette er jo som næringslivsledere helst vil ha sin forretningstilværelse: forutsigbart.
Reza er imidlertid slett ikke forutsigbar. Hun utvider perspektivet, og lar de situasjonene som hun setter sine personer inn i, langt fra bli forutsigbare. Det er presist observert – og meget muntert presentert. I sum kan denne spesielle «vennskaps-dekonstruksjonen» som skjer i løpet av nitti temmelig intense minutter, kanskje sammenfattes som – og kalles for – en lystig tragedie ...

Instruktøren Anders Dale har evnet å instruere både seg selv og sine to medspillere, slik at de framstår i det nakne scenerommet som en balansert og stødig treklang. Både som solister og i tutti, spiller de en solid og sober kammerkonsert – det er nemlig blitt en meget munter forestilling i all sin tristesse. Det er mer enn godt gjort, herved være det godtgjort. «Kunst» ble da også mottatt med langvarig og stående applaus av premierepublikumet. Når terningen igjen triller til en sekser, skyldes det også Trond Borgens artikkel i det for øvrig fikst anrettede «plakat-programmet». Den er både betimelig, og til å få forstand av.