Sport

Uroen er ikke over med Andersens avgang

KOMMENTAR: Inge Andersens avgang kom brått, men ikke uventet. Han får en sluttpakke på to millioner kroner. En avtale som ble inngått da han tiltrådte i 2004.

Uroen i toppen av norsk idrett er ikke over med Inge Andersens avgang. Det var et presset styre som i forrige uke skjønte at noe måtte gjøres. Summen av saker som har skapt avstanden fra toppen av norsk idrett til grasrota den er helt avhengig av, tvang fram handling, ikke tåkeprat. Nettopp tåkepratet har vært med på å skape avstanden som har blitt et økende problem for landets største frivillige bevegelse. Omdømmet er blitt svekket. Dessuten ris den av indre og ytre spenninger, også politiske. Alt tærer på.

Det er mange måter å beskrive et ettermæle på. Inge Andersen kom inn som redningsmann i en organisasjon i dyp økonomisk krise i 2004. Han var med på en markant snuoperasjon. Den skal han ha stor honnør for. Han har også vært en forkjemper for å få midler ut til idrettslagene og har vært synlig til stede når nye haller og idrettsflater har vært åpnet. Han har vært genuint opptatt av breddeidretten, men det har ikke alltid syntes like godt utad. Fra idrettens ståsted har han fått tilført store ressurser til idretten. Endringen av tippenøkkelen var en politisk seier han kan dele med tidligere idrettspresident Børre Rognlien.

Så har vekta bikket over andre veien. Administrasjonen har økt, pengebruken likeså og i kjølvannet av de internasjonale korrupsjonssakene i store forbundt, ble det også et økende fokus på den norske virkeligheten. Og forsøket på å få OL til Norge skapte dype kløfter i norsk idrett, både geografisk og sosialt. Først ved Tromsø-søknaden som idrettsstyret selv vraket, så ved Oslo-prosessen som stanset i Høyres stortingsgruppe.

Som Inge Andersen selv sa underveis: Det er dyrt å arrangere OL. Og med Sotsji-OL som bakteppe kom OL-søknaden på verst mulig tidspunkt. Mens det i 1994 var eksotisk at Norge skulle arrangere OL, var det i 2015 problematisk. Folket var ikke med. Og Norges Idrettsforbund måtte selv iscenesette en stor og kostbar ja-kampanje for å få en knepent flertall for sine ideer. Kostnadene i Sotsji rundt "Norway House" ble et symbol på en kultur norsk grasrot ikke ville være med på. Manglende kommunikasjon utad gjorde at skepsisen til ledelsen av norsk idrett økte. Og Inge Andersen var mannen som ble kritisert hele veien.

Da Tom Tvedt overtok som ny styreleder ble det varslet en ny åpenhetskultur, men den har foreløpig vært begrenset til åpenhet rundt det NIF selv ønsker. Om avgangen til Inge Andersen endrer på dette, er ikke opplagt. Men det avhenger veldig av hvilken person som overtar. Jobben er stor og krevende og handler veldig mye om kommunikasjon ut til den brede folkebevegelsen norsk idrett er og skal være. Norsk idrett er egentlig et gigantisk dugnadsprosjekt og da må vi ha en dugnadsjef som snakker slik at vi tror på ham. Igjen er det omdømmet det handler om.

Nå er man i hvert fall åpen om den sluttpakken Inge Andersen får, som ble avtalefestet da han tiltrådte i 2004 og ble reforhandlet i 2015. Den gjenspeiler i grunnen bare hvilken vei idretten har gått på 2000-tallet. Det er kostbart å finne en leder for all frivilligheten. Får vi en ny sjef som ikke krever sluttpakke? Og er uroen i norsk idrett over? Nei.

Tom Tvedt og hans Arbeiderparti-tunge styre har også en utfordrer i en ivrig kulturminister som vil fortsette sin kamp for en åpenhet hun vil ha enda mer av. Og alle i norsk idrett vet hvor tung generalsekretærposten er. Inge Andersen kan godt kalles den mest markante generalsekretæren i NIFs historie. Han hadde også en sportslig bakgrunn som sentral langrennstrener på 90-tallet. Får vi en etterfølger med de samme ambisjoner? Og hvordan vil samarbeidet bli med NIF-presidenten? Det er makt i de foldete hender. Det er enda mer makt i idrettens vidåpne armer.

Mer fra Dagsavisen