Redningsmannen

Så har tiden kommet igjen. Våre veier skilles for denne gang, etter nok en iherdig innsats fra din side. En legendarisk innsats. Vålerenga Fotballs eksistens kunne lett lignet Lyn sin skjebne, om det ikke hadde vært for deg. En utakknemlig innsats, for ikke pokker om mange forstår hvor mye du har ofret for klubben i mitt hjerte. Klubben i våre hjerter.

Jeg husker svært godt første gang jeg så deg spille i den vakre blå drakta. Treningskampen mot Start, to uker før seriestart sesongen 2000, på et forblåst jorde like utenfor Fredrikstad. Det var kaldt og ufyselig, det var skikkelig treningskamp med den forventede underholdningen det vanligvis byr på, og det var stappa fullt rundt hele banen. Det var fordi du var der. Den legendariske spilleren, Kjetil Rekdal, hadde altså tatt valget å komme hjem til norsk fotball. Det var ikke spesielt vanlig i norsk fotball på den tida. I hvert fall ikke vanlig for en klubb som Vålerenga å knytte til seg et så stort navn. Det gikk rykter om at du alltid hadde elsket VIF, men sånne ting er jo bare rykter vi supportere liker å høre. Uansett så var du nå ikledd den vakre blå, selvfølgelig med nummer ti på ryggen, og styrte alt som skjedde på banen. Og etterhvert utenfor også.

For etter det begredelige fotballåret 2000, der Oslos Stolthet kronet det hele med nedrykk, var det du som fikk ansvaret for å styre skuta fremover. Spillende trener? I dagens fotball? Også en helt fersk trener? Det var klart det virket rart for mange, men så lenge det var deg det var snakk om så var det enklere for mange å svelge. Og skuta ble styrt. Opprykk i år 2001, NM-gull i 2002, redningsaksjonen og Europa-avansementet i 2003, før du valgte å legge skoene på hylla og fokusere på oppgavene iført dress.

2004 startet med Europa-kampene mot Newcastle og endte med seriesølv, etter en av tidenes mest sinnssyke serieavslutninger. Vi var et mål fra seriegullet. Vi fulgte det hele opp med den neste sinnsyke serieavslutningen, da vi endelig tok seriegullet i 2005. Gledescenene og feiringen i borggården foran Oslo Rådhus, den fantastiske høstkvelden, hadde jeg ikke fått oppleve uten ditt inntog i Vålerenga seks år tidligere. Du kom deg til slutt opp og fikk stå som en konge, på toppen av Rådhuset og skue utover ditt blå og røde rike. Så var det kanskje en metthet av mye suksess på kort tid som fulgte klubben vår. Du mistet noen av dine viktigste sparringpartnere og klarte nok ikke å finne formelen til å motivere spillerne tilstrekkelig til å følge opp gullsesongen. Etter tapet i kvarten i 2006, mot FFK, valgte du å gå.

Det er kanskje den eneste gangen jeg har sett deg grinete. Det med rette. Det tapet mot FFK er noe av det flaueste jeg har sett av spillerinnsats. Utenom det tilfellet kan jeg likevel ikke skjønne hvorfor folk oppfatter deg som grinete. Er det fordi du er sta og krevende? Fordi du tar fotball på blodig alvor? Din første tid i Vålerenga ga oss stor sportslig suksess. Dessverre fikk du ikke oppleve tilsvarende suksess i din andre periode på Oslo Øst. Men denne gangen ville din innsats bli langt viktigere.

Misforstå meg rett. Jeg ville ikke byttet den sportslige suksessen i årene 2001-2006 for noe i verden, men da du returnerte var pengeskrinet tomt og klubben skakkjørt. Mindre menn ville snudd i døra og hoppet til en klubb med ressurser. Men du er ikke en av disse. Kjetil Rekdal er en hedersmann og han elsker Vålerenga. Det var mange presserende oppgaver, og du trådde til der du kunne. Sponsortreff? Null stress. Spillerkjøp og salg, «I» tar det. Tur til London for møte med Trøim? Jepp. Redningsaksjoner? «I» stepper opp. Ja, også var det noen treninger og kamper da. Med over 20 mil pendling hver dag. I fjor, da det stormet som mest sportslig, begynte endelig arbeidet ditt å bære frukter. Selveste Ronny Deila ble hentet inn. Av deg. Det samme ble en svært kompetent daglig leder. I tillegg kan vi endelig høste fruktene av talentsatsingen du startet, den gangen du tok over i 2001.

Det er svært trist å se deg gå igjen, Kjetil, men det betyr at du nå forlater klubben i en langt bedre forfatning enn den du selv kom tilbake til. Du vil for alltid være en av Vålerengas aller viktigste personer. En levende legende. Hjertelig velkommen tilbake på tribunen. Vi regner med å se deg igjen når klubben trenger deg.

For I vil alltid være sjef.