Payet, Island og ti grunner til at vi elsker en underdog

En kort intro: Fredag kveld viste Dimitri Payet hele Europa det vi West Ham-fans allerede vet – at han er en fotballspiller i særklasse. Nærmest på egenhånd senket han Romania i Frankrikes åpningskamp i EM. Endelig har West Ham en av mesterskapets beste spillere. For tre måneder siden virket det ikke en gang som han skulle få være med. Sist West Ham hadde en slik spiller, var da Bobby Moore ledet England til VM-gull for 50 år siden.

Men fotballens tyngdelover tilsier at gleden blir kortvarig hvis Payet blir EMs store spiller. «Jaja, dere klarer ikke å holde på ham nå. Går nok til Real Madrid!». «For god for West Ham». «Flaks at han er så gammel, ellers ville han vel allerede ha vært i Real Madrid». Da den tiende meldingen om Dimitri Payet kom fra «gode venner» fredag kveld, begynte denne West Ham-supporteren å skrive usammenhengende og engasjert om å være en underdog, kjempe mot overmakten og kjenne på stoltheten.

Mine «gode venner» har helt sikker rett. Real Madrid kommer snart med sjekkheftet. Her er mine ti høyst personlige grunner til at jeg mener du skal si nei, Dimitri:

1. Det er gøyere å stå på pulten og juble over en sjelden triumf enn å ligge under den etter et sjeldent nederlag. Slik har jeg ofte argumentert overfor venner som ikke skjønner hvorfor jeg bruker livet på å heie på fotballag som altfor sjelden vinner og jobber nærmest døgnet rundt for ei avis som har vært konstant nederlagsdømt.

2. Klassekamp. West Ham er arbeiderklassens klubb i London. Real Madrid er overklassens og kongehusets klubb i Spania. Den ene kjemper for å få det bedre, den andre for å beholde sine privilegier. Jeg vet hva jeg ville ha vært med på.

3. Å tilhøre et lag. Tror du det er gøyest å spille på Island eller England, Dimitri? Den norske Drillos-suksessen ble skapt gjennom en generasjon spillere som oppførte seg som et lag. I dag bruker Norge millioner av kroner på å få landslagsspillerne til å føle seg som om de er i Premier League eller Bundesliga når de er på tur med landslaget. Jeg tror de har det gøyere, skaper mer varige vennskap og bedre resultater med pizzafestene som landslagssjef Lars Lagerbäck arrangerer for de islandske gutta. Dette punktet bør for øvrig leses av ledelsen i Norges Fotballforbund. Se til Island, ikke til England, om dere vil ha suksess igjen.

4. Alle elsker en underdog. Husker du Leicester City? Hvor mange håpet egentlig at Arsenal eller Tottenham skulle vinne ligaen i år? For ikke å snakke om en av klubbene fra Manchester eller Chelsea? Jeg jublet for Leicester. Det ligger i mitt DNA.

5. De beste festene. Du får bruke følelsene dine. Jeg har sett West Ham rykke ned fire ganger. Det er vondt. Men ingenting slår en skikkelig opprykksfest. Jeg er overbevist om at jeg har hatt det adrenalingøyere etter opprykksfinaler som West Ham-fan enn mine kompiser som holder med Tottenham har det når de ender på en finfin tredjeplass i Premier League.

6. Opplevelser. Jeg er anglofil, sikkert mer enn de fleste og i alle fall mer enn du som er franskmann, Dimitri. Likevel har jeg trøbbel med å holde med kolonistaten England. Derfor ble det Skottland på meg på 80-tallet. Å si at det har gitt meg mange gleder under store mesterskap, vil være å ta hardt i. Men det har gitt meg et 20-talls besøk til en del av Storbritannia som har all den sjarmen og gutsen som det engelske landslaget i fotball ofte mangler.

7. Matthew Le Tissier. Han vant ingen ligagull med Chelsea, siden han sa nei til dem gang på gang. Men han spilte hele karrieren i Southampton. Jeg har møtt Le Tissier i Southampton. Han kommer neppe til å få lov til å betale for en øl igjen noensinne på en av byens puber. I Chelsea ville han vært glemt. I West Ham kan du bli den største noensinne, Dimitri. I Real Madrid må du spille med Cristiano Ronaldo. Det siste hadde kanskje trengt et eget punkt, når jeg tenker meg om.

8. Husk hvor du kommer fra! Uten den siste sesongen i West Ham, ville du ikke en gang ha vært i EM-troppen til Frankrike. Men du har senket Liverpool og Manchester United i West Ham-drakten, og nå kommer du til å legge Europa for dine føtter i den blå drakten til Frankrike. Jeg har lest at «We’ve got Payet»-sangen til West Ham-fansen er første gang du har opplevd at supportere har laget en egen sang til deg. Når jeg tenker på mine besteforeldre og foreldre, blir jeg ekstra stolt av å jobbe i Dagsavisen. De har jobbet og slitt for å få endene til å møtes. De var med på å skape dagens Norge, for felleskapet og for oss alle. Derfor betaler jeg min skatt med glede og jobber for Dagsavisen med stolthet. Real Madrid er som Panama, Dimitri. Men i West Ham har du din egen sang.

9. Familien din er lykkelig i London, har jeg lest. Og etter siste seriekamp i West Ham hadde du med deg begge sønnene dine ut på gressmatta. Kanskje har de akkurat lært seg engelsk? Vil du rive dem opp og sende dem til Madrid? Jeg traumet lenge over å flytte min familie under en kilometer på Hasle i Oslo. De beholdt skolekrets, men fikk forandret livet. Nå er det lokale håndballaget Hasle/Løren, men mine jenter vil fortsatt spille på Vålerenga. Det får de lov til. Men din familie må begynne helt på nytt i Madrid, Dimitri.

10. «Du heier på West Ham og kjemper for Dagsavisen – ja, da går du vel trappene opp og tar heisen ned også, da?», spurte en medietopp meg en gang. Ja, det er for så vidt riktig, det, måtte jeg svare. Det er god trening i gå opp trapper. Spesielt når vi har ni etasjer på jobb. Den som løper trapper oppover og kjemper for tilværelsen, får aldri tid til å bli 40, feit og ferdig. Du kjenner at du lever. Husk det, Dimitri!

Nå gleder jeg meg til fortsettelsen. Det blir «We’ve got Payet» og «Islenski draumurinn» på meg de neste ukene. Jeg elsker underdogs.