Lyset i tunellen

Ny spalte: Lars Erik Schou og Trond Erik Sandgren skriver i Dagsavisen hver fredag, under vignetten Aperopet.

Den kalde høstvinden har svøpet seg over Oslo. Er du glad i fotball gir klimaet en følelse av cupfinale og man lengter så smått etter mål og seiersrus, som feires sammen med flere tusen av dine felles supportervenner.

Hvem skjuler seg bak Aperopet-navnet? Vi er fire middels gamle grinebitere som har fulgt Vålerenga gjennom regn, sludd og sol. Opprinnelig plan var at vi skulle hete Klagemuren, men domenet var tatt. Derfor ble navnet Aperopet istedet. Det har ingenting med aper å gjøre, men er en kombinasjon av navnene til Vålerenga-fanzinene Apestreken og Klansropet. To blader som har spilt en viktig rolle i Vålerenga-miljøet opp igjennom årene. Vi startet som en blogg med hjemsted aperopet.no i januar 2015. Siden har redaksjonen vokst fra to til fire mann som sammen har opplevd både seriemesterskap, nedrykk og opprykk. Nå havner våre ord også på ekte papir!

Da ærverdige Dagsavisen spurte oss om vi ville ha en spalte i en av landets klassiske aviser svarte vi umiddelbart ja. Det glamorøse jet-set livet i papirmedia virker selvsagt forlokkende for fire gretne gubber med ei skarve nettside!

Vi følger Vålerenga Fotball og Hockey nøye, men har følere ute i det meste som rører seg i og rundt klubben i vårt hjerte. Det er ikke bare fotballen som skal flytte, Vålerenga Hockey flytter til Furuset mens Jordal Amfi gjenreiser seg som et litt lite slott. Oslos to største klubber – Vålerenga Fotball og Vålerenga Hockey – går gjennom enorme forandringer. Hver fredag kommer vi til å servere deg vårt perspektiv på hva som skjer på isen, på gresset og derimellom. Og det skjer mye. Mer om det seinere, men det første først:

Vålerenga Fotball røyk kanskje i cupen, men står nå foran fire cupfinaler på rad. To av dem på Ullevaal Stadion. En av dem mot Stabæk på søndag. Ja, vi vet hvor kjedelig det er på vestkanten. Høy sjampisføring og overmøblerte hjem så store, at man får inntrykk av at de liker å betale eiendomsskatt. Vi har sjøl kjent på den søvnige utkanten av byen for lenge.

Fotballklubben vår flytter neste høst inn på et nytt stadion – endelig skal vi tilbake til østkanten der vi hører hjemme – etter 104 år i eksil. Ullevaal Stadion har mer og mer blitt et økonomisk blylodd rundt klubbens ankler. Med den generelle nedgangen for norsk fotball, overgangssaken og annet, har de siste årene stort sett bare gått med på brannslukking og nedskjæringer. Kjetil Rekdal har fungert som en slags sportslig altmuligmann og holdt skuta på rett kjøl med mindre handlingsrom enn mange er klar over. Administrasjonen har vært overarbeidet med sitt.

Nå går startskuddet for at vi endelig skal frigjøre potensialet i denne klubben. Med Tor Olav Trøim på laget har man tatt grep for å få dette til, via nøkkelansettelsene Erik Espeseth og Ronny Deila. Vålerenga skal bygge grunnmur – et solid fundament for videre satsing. Begge er nå på plass, og denne uka leder Deila treningene på Valle mens Espeseth rydder skjelettene ut av støvete skap på kontorene.

Vi har kommet langt og framtida er lys – men før vi helt fremme i himmelen har vi en blåstripete fartshump vi skal over. Som motstander bringer ikke Stabæk akkurat frem de største følelsene. Folkelige pappagutter som drømte om blått kunstgress. De har visst Vålerenga som erkefiende, men etter år som supporter av idrettsaktivitetene i denne klubben kan man spørre seg: Hvem har vel ikke det?

Stabæk er kanskje et bunnlag, men de er et av Norges ekleste kontringslag og står uten bortetap siden mai. Dessverre er det nettopp kontringer som har vært oppskriften mot Vålerenga på Ullevaal de siste sesongene: Legg igjen det som er av finesse, stolthet og ære i garderoben og parker bussen. Deretter er det bare å kontre Vålerenga i senk mens Oslos Stolthet stanger imot. Det kan være vanvittig frustrerende, men Stabæk SKAL beseires førstkommende søndag. For det første skal vi hevne det ekstremt ufortjente tapet på Nadderud i vår. Så skal nedrykksspøkelset begraves en gang for alle. Samtidig vil det definitivt være en seier for fotballen. Vålerenga forsøker faktisk å spille positiv fotball tross dårlig økonomi, urealistiske forventninger og periodevis store skadeproblemer. Vi MÅ vinne, slik at alt vil ligge klart til høstens vakreste eventyr: Vålerenga – Lillestrøm 30. oktober. Da skal bøfla fra Romerike sendes ned et nivå på et flombelyst Ullevaal.

Framtida til Vålerenga er faktisk lys – ta på solbriller! Det er bare om å gjøre å komme over denne siste lille kneika som er sesongen 2016. Første hinder er på søndag klokka 20.00. Og du er invitert.

Tre poeng, takk!