Legendarisk sesong

Av Lars Erik Schou

Vålerenga var også da belemret med Ullevaal Stadion som hjemmebane, og problemene var de samme som nå. For høy leie, for stor kapasitet og beliggenhet på feil side av byen. Du blir tvunget til å leie istedenfor å eie, og føler deg ikke hjemme. Rotløs. I 1997 valgte Vålerenga derfor å flytte tilbake til Bislett, og hjemmekampene skulle spilles på mandager slik det ble gjort i gamle dager. Kjell Roar Kaasa, som sendte oss ned i siste serierunde, meldte overgang til oss og ble tippet som toppscorer i divisjonen.

Vidar Davidsen fortsatte som trener, men fikk med seg Lars Tjærnås i tospann. I tillegg til Kaasa var navn som Tore Krogstad, Fredrik Kjølner, Bjørn Viljugrein, Dag Riisnæs, Bjørn Arild Levernes og Espen Musæus med. Og på Lørenskog gikk det rykter om en guttunge som het John Carew. Han hadde allerede vært på prøvespill i Blackburn, og Lillestrøm var ute etter han. Men gutten signerte for Vålerenga og skulle etter planen spille resten av sesongen for Lørenskog – men Vålerenga kunne hente han på tolv dagers varsel dersom de ønsket det.

Samtidig skjedde det ting med klubben. Klanen og Vålerenga hadde et elendig rykte etter flere uheldige episoder og harry oppførsel fra fans – samtidig som riksmedia elsket å blåse opp skandalene. Klanen og klubben tok sammen et klart standpunkt og startet Vålerenga mot Rasisme, og plutselig ble det stuereint å holde med Vålerenga. Ettersom seirene kom utover våren flokket folk til for å bli medlemmer i Klanen, som på slutten av året hadde over 2000 medlemmer – et utrolig tall for en norsk supporterklubb på den tiden.

Det var ikke sånn at Bislett alltid var utsolgt, da norsk fotball var på et tilskuermessig lavmål. Eliteserien snittet kun 4242 tilskuere den sesongen! Men lydtrykket på Store Stå var helt ekstremt. Klanen pleide å bue på motstanderlaget når de varmet opp, og 26. mai turte ikke Hødd-spillerne å varme opp foran hjemmefansen. De gjemte seg i det ene hjørnet av gressmatta. Kampen var vunnet på forhånd, Bislett var fryktinngytende.

Entusiasmen ble lagt merke til, og laget vant og vant. Etterhvert ble hypen enorm. Riksmedia skrev mer om Vålerenga enn noen andre lag, og utover sommeren begynte folk fra hele landet å ringe til Valle for å få billetter til Bislett mens de var på Oslo-feire. Det virket som om alle nyhetsredaksjonene i Norge hadde bestemt seg for å holde med Vålerenga – det var helt absurd.

10. juli 1997 møtte Vålerenga Brann på Bislett til fjerde runde i cupen. Brann var et bra lag på den tida og naturlige favoritter, men vi sto med tolv strake seire. Interessen var eksplosiv. Offisielt var det 17.993 inne på Bislett, da brannvesenet hadde satt grensa på 18.000. Men i virkeligheten tror jeg det var nærmere 23.000. Folk sto som sild i tønne i de enorme svingene. Vålerenga rundspilte Brann og vant 3-0 i sommersola. Da Juro Kuvicek satte 3-0 på halv volley trodde jeg Bislett skulle revne. Alle var i ekstase, og dette er nok min største opplevelse som Vålerenga-fan.

Serien ble en parademarsj. Kun ett lag slo oss hjemme - selvsagt det klart dårligste laget i divisjonen, Sarpsborg, i kjent Vålerenga-stil. Cupsuksessen fortsatte. I kvarten ble det 3-2 over Sogndal med 10.000 på tribunen, John Carew ble matchvinner. Etter blant annet 6-0 over Eik Tønsberg og 8-0 over Runar møtte vi Viking i semifinalene i cupen. Første kamp gikk på Stavanger Stadion – absolutt ikke en lykkebane for Vålerenga. Vi hadde bange anelser, men Vålerenga rundspilte Viking totalt og vant 4-1. John Carew scora hattrick og fotball-Norge gikk fullstendig av skaftet. En stjerne var født, det var rykter om Benfica og diverse andre klubber.

Returoppgjøret på Bislett endte 1-1 foran 11.000 tilskuere. Opprykket ble sikret, og cupfinalen er velkjent. Det ble 4-2 over Strømsgodset, og cupfinalelåta vår ble en landeplage. Det året virket det som om hele Norge holdt med Vålerenga. Men så var også Vålerenga Norges beste lag i 1997.