Grønningen og Mørdre: Det var noe med Grenoble-heltene

Disse olympiske vinterlekene har en helt spesiell plass i nordmenns hjerter. Det var her gjennombruddet kom. Det var her sliterne skulle få sin belønning. Det var her jentene brøt barrierene. Det skjedde for det store flertallet av norske tv-seere i sort/hvitt. I litt uskarpe tv-produksjoner som dermed bare økte dramatikken. Joda, vi hadde Bjørge Lilleliens skildringer i radio som fargela det hele. Det var gammeldags langrenn der det var tid til å beregne avstander og utvikling. Og det var som alltid mye venting.

Harald Grønningen (09.10.34 – 26.08.16)

En av dem vi ventet på var altså Harald Grønningen. Dette var sølvreven i norsk langrenn. Han hadde vært så ung og lovende så lenge, men hadde aldri vunnet olympisk gull. Han var langrenns-ansiktet utad i ti år. VM-sølv på 15 kilometer i 1962, OL-sølv på både 15 og 30 kilometer i 1964. Allerede i 1960 i Squaw Valley var han med på laget som tok sølv i stafetten. Joda, han var med på stafettfesten i Oslo-VM i 1966, men det var altså dette individuelle gullet han manglet.Og i Oslo fikk han ikke en gang gå 15 kilometeren, noe som skapte betydelig diskusjon.  I 1968 var han 33 år og det var hans siste sjanse. Den lange mannen fra Lensvik måtte gjøre noe annet enn å gå på ski også. Han mistet moren sin da han var ni år og faren sin da han var fjorten. Ingen av dem fikk følge hans skikarriere. Og med syv søsken hjemme var det nok av arbeid å ta fatt i.

Les også: Langrennslegenden Harald Grønningen er død

Dette var bakteppet for «Lang-Kal»s siste OL. Det startet med den berømmelige tremila. Ingen suksess nå heller, Harald Grønningen ble nummer 13, og var det noen vits å starte på 15 kilometeren? Svaret var ja, men han ble vurdert som den svakeste av nordmennene. Derfor ble han plasset i første pulje. Med start nummer 5 gikk Harald Grønningen sitt livs løp 10. februar 1968. Han kom helt bokstavelig først i mål. Men fellesstarten var ikke funnet opp. Og da startet ventingen både for han og alle oss som fulgte dramaet i flimrende tv-bilder fra Frankrike. En etter en kom dem, men tidene var for svake. Men det var det finske spøkelset Eero Mäntyranta det handlet om. Han lå foran Grønningen fem kilometer før mål. De hvite tallene på den grå skjermen tikket usedvanlig sakte. Men de tikket Haralds vei og den finske legenden kom 1,9 sekunder for sent.

Da var det tårer i Grenoble og tårer i norske hjem. Harald Grønningen øverst på seierspallen. Det var uvirkelig. Han var den helt klassiske norske skiløperen, med tømmerhogst som jobb og skigåing som hobby. Han holdt oppvisninger med motorsaga både i Norge og Finland. Han var Juha Mietos store inspirasjonskilde. Den tålmodige hadde seiret til slutt. I 1979 ble statuen reist i Lensvik. Han var nesten beskjemmet av oppmerksomheten. Siden bare sto han der, som en søyle gjennom den norske skihistorien. Alltid blid, alltid imøtekommende, alltid beskjeden. Harald Grønningen ble 81 år gammel.

Berit Mørdre (16.04.40 – 23.08.16)

Grenoble var dermed definert som en norsk lykkeby. «Jentut'n» hadde smakt på suksessen med sitt gjennombrudd under VM i Oslo to år tidligere, men de hadde aldri vunnet noe. De var Sovjet, Finland og Sverige som tok alt i kvinnelangrenn. Men med den nye generasjonen ledet av Berit Mørdres klubbvenninne fra Romerikslaget,  Ingrid Wigernæs ble det tenkt nytt både på og utenfor sporet. Etter at Inger Aufles og Babben Enger  hadde gått de to første etappene, var det Berit Mørdre som skulle avslutte for Norge på 3x5 kilometer stafett i Grenoble. Hun fikk en ledelse på 16 sekunder foran svenskene. Kanskje var hun den første som passer til begrepet «vinnerskalle» i norsk kvinneidrett. Hun så seg ikke tilbake og fosset ytterligere i fra, gikk fortest av alle på etappen og vant gullet med 21 sekunders margin. I Oslo-VM tok hun tidenes første norske kvinemedalje i langrenn, i Grenoble kom den aller første triumfen.

Les også: Skipioneren Berit Mørdre er død

Akkurat som i Grønningens tilfelle, fikk ingen av Berit Mørdres foreldre oppleve datterens suksess. Men hun fortsatte å gå opp levende skispor. Hun fikk kongepokal og individuelle OL-medaljer og selvfølgelig avsluttet hun karrieren ved å vinne det aller første Birkebeinerrennet som ble åpnet for kvinnelig deltakelse. Berit Mørdre startet i den eldste klassen og slo vinneren av yngste klasse med åtte minutter. Da var prosjektet fullført. 19-NM-gull ble det på veien. Hun tok politiutdannelse og jobbet lenge i Oslo politikammer. I 2010 var hun tilbake i Grenoble og besøkte skistadion der norsk kvinnelangrenn brøt barrieren. Hun engasjerte seg i kvinners rett til å konkurrere på likefot med menn til det siste. Hun var sterkt engasjert i debatten om kvinnelige skihopperes rettigheter til å få delta i VM og OL. Hun gledet seg stort da det endelig lyktes. For to år siden donerte hun hele premiesamlingen sin til kulturhuset i Årnes. Berit Mørde ble 76 år gammel.

Harald og Berit. Begge er de signaturene på det norske Grenoble-eventyret, anno 1968.