WINDSOR (Dagsavisen): Han har ikke vunnet et løp av betydning på tre år, og hva passer vel bedre enn å krone det hele med OL-gull.
- Forrige gang, i Aten i 2004, vant jeg gullet for meg selv. Nå var det et helt lag bak gullet, sier Verås Larsen, som også reiste hjem fra Beijing for fire år siden med sølv.
Lang dags ferd
For gullvinneren startet dagen i gryningen, og sluttet først nesten et døgn senere.
Men det var verdt hvert eneste minutt. Klokken 9.38 i går formiddag, britisk tid, lå han klar på startstreken. Nøyaktig 3.26,462 minutter senere sto han igjen som olympisk gullvinner, og gjorde seg klar til et løp som var mye mer krevende enn gulløpet.
Etter seiersseremoni og nasjonalsang, ventet det første gullkysset fra kona, Mira Verås Larsen, for anledningen svøpt i et norsk flagg.
- Jeg kan ikke si hvor stort dette er. Jeg har alltid vært stolt av ham, men jeg føler at han ikke alltid har fått den anerkjennelsen han fortjener, sier hun, og speider etter mannen, som hun raskt skjønner at hun må dele med hundrevis av andre på denne dagen.
Gyllen avtale
Gullmedaljen ble overrakt av IOCs Gerhard Heiberg, etter en avtale mellom Heiberg og Verås Larsen.
- Etter gullet i Aten i 2004, avtalte vi at han skulle dele ut et nytt gull i Beijing. Da ble det bare sølv, så da gjorde vi en ny avtale. Denne gang holdt både han og jeg den, ler han.
Verken kulturminister, idrettspresident, toppidrettssjef, kajakkpresident eller andre høyt oppe i hierarkiet i norsk idrett var vanskelige å få en gullkommentar fra.
- Det første gullet er spesielt, og virkelig en del av norsk idrettshistorie, sier kulturminister Anniken Huitfeldt.
- Han har jobbet så systematisk over langt tid. Dette er en prestasjon som kommer til å bli historisk, sier toppidrettssjef Jarle Aambø til Dagsavisen.
Men omsider var det de skrivendes tur til å få Eiriks egne ord på gulløpet, og ikke minst veien mot gullet, og framtida.
- Jeg fikk en veldig bra start, og etter 250 meter var jeg rett bak kanadiske Adam van Koeverden, og etter halvgått løp skjønte jeg at jeg kunne greie dette, forteller ham.
Nå er han ferdig som toppidrettsutøver, men gir seg ikke med idretten helt.
- Først skal jeg ha ferie. Så skal jeg jobbe med kajakk. Men ikke som utøver, selv om jeg kanskje kommer til å slenge meg med i NM, sier han til Dagsavisen.
Mistet gløden
Etter sesongen i 2009 tok Eirik Verås Larsen et hvileår.
- Men i 2010 bestemte jeg meg for å satse mot London-OL. Noe måtte endres, jeg fikk et helt team bak meg, som alle sto på for at jeg skulle lykkes. Men hadde jeg visst hvor hardt det ville bli, er jeg ikke sikker på om jeg hadde orket det. Det har vært i overkant tøft, smiler han og viser fram medaljen nok en gang.
Men Eirik orket, og for tre uker siden satte han «verdensrekord» på Årungen, hvor padlerne har sitt hjemlige paradis.
- Det var under veldig gode forhold, og tida var under 3,25 på 1.000 meter, sier Verås Larsen, som ville holde tida hemmelig.
- Det er vel Tom Selvik (trener) som har plapret, ler han.
- Det var ingen grunn til å henge seg opp i de gode tidene, og si det til pressen. Hva jeg har gjort før OL betyr ikke så veldig mye. Jeg liker å kjøre mitt eget løp og ikke ha noe forventningspress på meg. Men tidene ga meg en del svar, og det ga meg selvtillit, sier han.
Boblesjokk
På Old Farm House, hvor padlerne har bodd så langt i OL, var det stelt i stand til fest i går ettermiddag.
Champagne var naturligvis kjøpt inn, og helten selv måtte åpne den første flasken. Og avslørte raskt at dette var noe han hadde dårlig erfaring med. En munnfull med masse bobler ble for mye, og Larsen måtte spytte det ut igjen.
- Jeg har ikke drukket champagne siden OL-gullet i Aten for åtte år siden, sier han og henter seg inn etter et skjevt blikk fra kona.
- Jo, vi hadde det i bryllupet for ett år siden, sier han, og gir kona nok et kyss, før han sendte pressen på dør, og fortsatte festen med familie og venner.
I går kveld avsluttet han den offisielle gullfeiringen med mottakelse på den norske ambassaden i London. Med mer champagne?
