KIEV (Dagsavisen): Jeg kunne, i dette fotball-EM, ikke vært i Kiev uten å dra til stadionet til Dynamo Kiev - som altså ikke er Olympiastadion der EM-kampene og selve finalen går.
Jeg dro dit for å få ukrainske fotballsupporteres Hitler-hilsener og Sieg Heil-rop til å virke enda mer absurde og historieløse.
Ja, jeg har vært der før. Da Rosenborg møtte Dynamo Kiev i Champions League og tapte. Men det var ikke for å minnes et tap jeg dro dit nå. Jeg ville få bekreftet hva jeg følte da jeg så BBC-dokumentaren på NRK om fotballsupportere i Polen og Ukraina rett før jeg dro til dette EM.
Okkupanter
Utenfor dette stadionet finnes det et minnesmerke. Et minnesmerke over fotballspillere som mistet livet i Tysklands krig for «Lebensraum». Og inne på stadionet foregikk det i året 1942 en fotballkamp som virkelig handlet om liv og død.
Denne kampen er beskrevet i boka «Dynamo: Defending the Honour of Kiev» av Andy Dougan. Et kapittel fra denne boka er gjengitt i Aslak Sira Myhres bok «En god dag for fotball».
Akkurat denne kampen var alt annet enn en god dag for fotball. Det var en kamp mellom okkupanten, Tyskland, og de okkuperte, Ukraina, som da var en del av Sovjetunionen.
Fotballaget Start
Da denne kampen gikk, klokka fem en dag i 1942 på Dynamos stadion her i Kiev, hadde tyskerne redusert folketallet fra 400.000 til under 80.000 i løpet av et år. Men mens resten av utrenskningene skulle skje, ønsket tyskerne et mest mulig normalt liv for befolkningen. Det innebar blant annet idrettskonkurranser.
De velfødde tyske okkupantene, soldater, gestapister, SS-folk og torturister ville spille fotball mot et sammenrasket lag fra Kiev. Laget ble kalt Start, men de fleste spillerne kom fra Dynamo Kiev, som da var blitt Sovjetunionens beste lag og hadde frarøvet Moskva-lagene deres hegemoni.
Den første kampen tapte tyskerne mot utsultede og fysisk svake ukrainske fotballspillere. Tyskerne forlangte omkamp tre dager seinere, og det ryktes om at de da hadde hentet inn tyske landslagsspillere. Det vites ikke med sikkerhet. Men det var klart at de hadde hentet inn forsterkninger, og med spillerne på benken kunne de stilt med to lag.
Start hadde bare sine 11.
Flakelf
Hovedtribunen på stadion var pakket med tyskere. Resten av tusenvis av Kiel-borgere som hadde flokket seg sammen til denne kampen. For dette var mer enn en kamp mellom Flakelf - det tyske laget - og Start. Begge supportergruppene så dette som en kamp mellom Tyskland og Sovjetunionen. Mellom nazisme og bolsjevisme.
Før kampen startet, sto spillerne oppstilt på banen. Det tyske laget ropte med utstrakt høyrearm «Heil Hitler» til øredøvende bifall fra den tyske delen av publikum.
De ukrainske spillerne hevet også armen som til en nazihilsen, men plutselig slo de seg på brystet og skrek «Fizkult-Ura». «Fizkult» var en sammentrekning av ordene «fysisk» og «kultur».
Kampen
De ukrainske spillerne hadde ikke fått ordre om å tape, men de hadde fått klar beskjed om ikke å irritere tyskerne - ikke å lage for mange mål.
Dommeren, fra SS, var naturligvis ikke nøytral. Og tyskerne trådte hardt til. Særlig fikk Starts keeper Trusevitsj hard medfart. Ved én anledning ble han liggende bevisstløs i flere minutter, men Start hadde ikke flere spillere å sette innpå, så han måtte fortsette. Like etter scoret tyskerne det første målet.
Starts angripere ble like hardt behandlet. Men så fant Kuzmenko mottrekket. Han mottok en pasning, og før en tysker fikk meid ham ned, dundret han til fra 30 meter, ballen fór i mål og Start hadde utlignet.
Denne utligningen forvirret tyskerne og oppildnet ukrainerne. De begynte å spille ballen hurtigere seg imellom sånn at tyskerne ikke kom oppi dem.
De scoret to nye mål, og til pause sto det 3-1.
Konsekvenser
I pausen fikk Start-spillerne besøk av en høflig SS-offiser. På deres eget språk fortalte han at han var imponert over deres spill, men at de burde bruke litt tid på å tenke på konsekvensene hvis de vant.
Da de kom ut på banen, var den ukrainske delen av publikum oppstemt. I andre omgang scoret hvert av lagene to mål hver. Dommeren blåste av før 90 minutter var godt for ikke å gjøre ydmykelsen enda verre.
En den gang ti år gammel gutt, og seinere Dynamo-spiller, Vladimir Majevskij, husker den endelige ydmykelsen som Klimenko sto for.
«Jeg husker han rundet alle de tyske forsvarerne, inkludert keeper. Så løp han mot mål, men i stedet for å sparke ballen i mål, stanset han den på mållinjen. Så løp han inn i mål, snudde seg og sparket ballen ut på banen og i spill.»
De ukrainske spillerne ble sendt i konsentrasjonsleirer. De fleste kom aldri tilbake.
Dette tenker jeg på foran minnesmerket, og der jeg gjenser ukrainske fotballsupporteres nazihilsener og Sieg Heil-rop.
