Sport

– Det største var å slå Polen

Da bikkjene var dratt til fjells med kona hans, fikk Dagsavisen være med Drillo på turen rundt Sognsvann i Oslo. Helsemessig er 74-åringen i toppform.

Bilde 1 av 2

SOGNSVANN (Dagsavisen): Ringer du ham, og kommer til svareren, hører du; hei, du har kommet til Drillo. Når han svarer i telefonen, lyder det; hei, det er Drillo.

Drillo

Så, Egil Roger Olsen er Drillo. Uten anførselstegn.

– Jo da, det er jo liksom Drillo som er navnet mitt, helt greit, sier han.

– Jeg tillater meg å si at jeg syns du ser sprekere ut enn noen gang, det vil si, jeg så deg jo første gang på Lørenbanen i 1975, da var jeg guttunge i Hasle/Løren, og du spillende trener for A-laget, du var 33 år og sikkert sprekere enn nå, men, altså; du ser sprek ut nå, Drillo.

– Jo, takk, og, ja, jeg er det. Jeg slet med Bekhterevs sykdom i mange år, men det har på et vis gått over av seg selv. Den største helsegevinsten er likevel at jeg er kvitt problemene med hjerteflimmer, etter en vellykket operasjon. Jeg ble også hofteoperert for noen år siden. Så bortsett fra en litt stiv og vond ankel, så er helsa veldig bra nå, sier den tidligere landslagstreneren i fotball.

22 fjelltopper

Noe denne historien er med på å understreke:

– For to år siden bestemte jeg og min kamerat Gunnar-Martin Kjenner oss for å bestige de høyeste toppene i samtlige 22 kommuner i Akershus fylke. Det tok oss om lag ett år. Det er også ganske helsebringende.

Alle fotballinteresserte nordmenn født før 1980, og mange etter det, har et forhold til Drillo. Hans fotballfilosofi og spillestil er diskutert opp i mente. Mange mener mye om «Drillo-stilen».

Faktum er at Norge kvalifiserte seg til to strake VM-sluttspill, i USA i 1994, og i Frankrike i 1998. Begge ganger med Drillo som sjef.

Et av norsk idrettshistories største øyeblikk var da Kjetil Rekdal scoret på straffesparket mot Brasil i VM i 1998. Ikke bare vant Norge over Brasil, vi gikk videre fra gruppespillet.

Poznan 1993

Norges gater har ikke opplevd mer ellevill stemning siden. Ikke vært i nærheten. Det eneste som kan sammenlignes med 23. juni 1998, er frigjøringsdagene etter at 2. verdenskrig var over i mai 1945.

Når vi setter oss ned ved nordenden av Sognsvann, og spør Drillo om han klarer å sette én av mange hendelser med landslaget aller øverst, er det derimot én kamp han setter enda høyere enn denne så sagnomsuste Brasil-kampen; det var da Norge slo Polen 3–0 på bortebane i 1993. I kvaliken.

Og dermed ble klare for VM i USA året etter.

Verdt å merke seg er hvilke nasjoner Norge spilte kvalik mot; San Marino, ja vel, men så: Tyrkia, Polen, England og Nederland!

13. oktober 1993, på Lech stadion i Poznan; Polen-Norge 0–3. Norge var vinner av gruppa, selv før den siste kampen, borte mot Tyrkia. Norge var klare for VM for første gang siden 1938.

T.A. Flo var best

– Den opplevelsen rangerer jeg faktisk øverst. Det å klare å gå videre fra den gruppa, mot de fotballnasjonene. Jeg hadde ikke i mine villeste fantasier trodd at vi kunne vinne gruppa.

– Som nummer to, kommer Brasil-kampen. Ikke bare slo vi dem, vi gikk også videre fra gruppespillet.

– Norge har jo gode tradisjoner når det gjelder Brasil?

– Ja, vi er jo det eneste landet i verden som aldri har tapt mot dem. Men, jeg har heller aldri tapt mot Frankrike og Tyskland, smiler Drillo.

– Etter hvor mange forsøk?

– To mot Frankrike og én gang mot Tyskland, det er jo OK, det også, smiler han.

– Hvilken av alle spillerne du hadde på landslaget rangerer du høyest. Hvem var best?

– Det er et tabloid spørsmål jeg egentlig ikke har så lyst til å svare på, men OK; Tore André Flo. Han var veldig god da han var på sitt beste.

Livets tilfeldigheter

Samtalen dreies inn på tilfeldighetenes rolle i livene våre. Små marginer, store konsekvenser.

– Som da jeg var manager i Wimbledon. Vi spilte borte mot Middlesbrough, det ble 0–0. Like før slutt fikk vi en goal annullert for offside, men det var en soleklar onside. På den tida kunne managere sende inn en kommentar til en dommerkomité. Så fikk jeg svar fra denne komiteen, hvor det sto at jeg hadde helt rett, men at det var lite de kunne gjøre med det. Det er et eksempel på hvordan bitte små detaljer kan styre en treners liv. Vi hadde ikke rykka ned hvis vi vant den kampen, nemlig. Jeg hadde nok ikke fått sparken, og kunne vært i engelsk fotball i mange år, hadde det ikke vært for blant annet denne episoden.

Fikk sparken

– Det var trist at jeg fikk sparken der, sier Drillo.

Egil Olsen ble ansatt i Wimbledon i 1999, og fikk sparken året etter.

Mens vi sitter og mimrer ved Sognsvann en rolig formiddag, kommer det en eldre kvinne og spør om veien til Vettakollen. Drillo forsøker å orientere henne, før vi snakker litt om den tida han var landslagssjef for Irak.

– Presidenten i forbundet klagde på at spillerne ikke var redd meg. De er redd meg, og de skal være redd deg, sa han til meg. Det ble en kulturkrasj av dimensjoner. Jeg er jo både antireligiøs og antiautoritær, så det gikk ikke helt. Det var umulig for dem å forstå at jeg ikke trodde på Gud.

Vil kommentere

– Framover, Drillo, hva er planene?

– På kort sikt er det å komme meg opp til hytta. Så ønsker jeg å fortsette som tv-kommentator. Jeg liker det. Jeg fortsetter nok også som foredragsholder. Jeg liker å snakke om temaet; «hvordan gjøre hverandre gode».

– OK, avslutningsvis har jeg et geografispørsmål, du er jo kjent for dine kunnskaper om emnet. Klar?

– Ja.

– Hvor lang er Brasils kystlinje mot Atlanterhavet?

(Drillo tenker lenge). – Jeg ser kartet for meg, men har aldri vært borti dette spørsmålet før. Men, jeg tipper mellom 6.000 og 7.000 kilometer.

– Svaret er 7.491.

– Det var jo ikke så ille.

– Hvor mange land har du vært i?

– 78.

– Det fineste?

– Norge, svarer Drillo.

sport@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen