Sport

De som gjorde ballen rund igjen

KOMMENTAR: Leicester City sprengte grensene for fantasien. Og viktigere: De slo kapitalismen.

Mandag vant en gjeng avdanka, håpløse og fortrengte spillere verdens største og rikeste idrettsarrangement, den engelske Premier League. Det var som om Skeid hadde vunnet den norske Tippeligaen eller at en danske gjorde storeslem i Ski-VM. Man kan bruke hvilket bilde man vil om prestasjonen. Men det var og er ubegripelig. Nettopp derfor var det så viktig. Det skulle være umulig.

Er fotball viktig? Nei, ikke i det store bildet. Krig og fred og helbred og egentlig alt annet mellom himmel og jord er viktigere. Men innimellom griper selv en avansert lek mellom 22 spillere inn i verden rundt seg, og forteller en historie som er mye mer betydningsfull enn hvem som ble seriemestere i England i det Herrens år 2016.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Da sesongen begynte tilbake i august i fjor var de britiske bookmakerne så sikre på at Leicester var elendige bortenfor all tvil at de mente sjansen var 1/5000 for at de kunne vinne serien. De hadde nesten rykket ned sesongen før. Satte man en krone på Leicester fikk du tilbake 5000. Bookmakerne mente det var langt mer sannsynlig at Labour-leder Jeremy Corbyn ble den neste James Bond. Corbyns sjanse ble vurdert til 1/1000. Alle eksperter, norske og britiske, som ikke har noen annen oppgave i sitt profesjonelle virke enn å lese om og studere fotball, de som kan absurde mengder om alt fra kosthold og knotter til utenomekteskapelige aktiviteter og favorittkjæledyr, mente Leicester skulle rykke ned. Ned til nest øverste nivå der de hører hjemme. Der klubben har tilbragt de fleste av sine 132 år.

Er det ikke da bare en syk tilfeldighet at de vant? En hendelse som tross sin usannsynlighet likevel skjer innenfor idrett og andre områder med ujevne mellomrom. En hundreårsbølge, et lykketreff, som innimellom bare skjer. Som da Hellas vant EM i fotball, eller Danmark, eller da lille Hødd vant cupen? Eller at klovnen Donald Trump står på randen av å bli offisiell presidentkandidat i verdens mektigste land. Nei. Lille Leicester, klubben og byen mest kjent som et språklig C-moment for generasjoner med programledere for Sportsrevyen, har gjennom en serie på 38 kamper motbevist alle økonomiske tyngdelover. Det er for mange kamper til å forklares med flaks. Og timingen for eventyret om Leicester City kunne ikke vært bedre i en verden som akkurat er i ferd med å forstå hva kapitalisme, rå markedskrefter og mangel på fornuftig fordeling har gjort med kloden.

Husker du denne? Derfor vinner Leicester ligaen

Premier League er selve symbolet på hvor ekstremt gjennomkommersialisert moderne fotball er blitt. Den engelske ligaen er også ekstrem i den forstand at den finansielt har vært nærmest tøylesløs. Mange av de beste, største klubbene er børsnoterte konserner. Andre er koblet direkte på arabiske eller russiske oljeledninger. Det er dobbelt så mye penger i engelsk fotball som i tysk. Selv om tyskerne åpenbart er en større fotballnasjon. Det er bare å ta en kikk i premieskapet til det engelske fotballforbundet.

Suksess avler suksess, og pund avler pund. Siden Nottingham Forest vant sitt første og eneste seriemesterskap i 1978, har ingen ny klubb vunnet den engelske serien. Pengeflyten har konservert sporten og økt ulikhetene. Dette er Thomas Piketty med fotballfortegn. Toppen er blitt for de få. Klubben med klubber som har hatt muskler til å hevde seg og kjøpe de beste spillerne, har blitt en eksklusiv klikk. De siste 20 årene har Manchester United, Manchester City, Arsenal eller Chelsea vunnet hvert år. De fire rikeste klubbene.

Det betyr ikke at Leicester har vært en liten utpost med tapre, fattige gallere. Faktisk er Leicester en av verdens største klubber målt i omsetning. Det blir man automatisk ved å stikke fotballskoa ut i den elva av penger generert fra TV-avtaler som renner gjennom engelsk toppfotball. Også Leicester er milliardbutikk med private eiere. Men i en bransje der klubblojalitet forlengst er erstattet med omsorg for egen kontantstrøm, er Leicester likevel for en lilleputt å regne. Med et omdømme som gjør at klubben må hente spillere fra toppfotballens obskure ytterkanter. Ingen vil egentlig til Leicester.

Mandagens mestere var et lag av tapere. Spillere som har blitt veid og funnet for lette for toppklubbene. Fransk-algierske Riyad Mahrez, som offisielt ble kåret til årets spiller i engelsk fotball, kom i fjor fra fotballparentesen Le Havre i fransk annendivisjon for drøyt fire millioner kroner. Det er mindre enn det Manchester Uniteds Wayne Rooney tjener på ei uke. Et annet regnestykke viser at Leicester gjennom hele sin 132 år lange historie har brukt like mye penger på spillerkjøp som Manchester United gjorde de siste to sesongene.

Leicesters italienske manager Claudio Ranieri fikk sparken fra sin forrige jobb da arbeidsgiver Hellas tapte hjemme. Mot Færøyene. Han hadde aldri vunnet noe som trener. Nå har han skapt gull av gråstein, og bevist for en hel verden at penger likevel ikke er alt. Det er beviselig viktigere med samarbeid og moral, lagånd og innsats. Alt er mulig, selv i møte med pengenes lover. Leicester gjorde ballen rund igjen. Og skapte historie som når langt ut over sportens rammer.

Se video: VIF møter KFUM for første gang, men Rekdal er ikke opptatt av resultatet

Mer fra Dagsavisen