Dagsavisen.no / Sport /

Den foreløpige vinneren er Kina

Dansere øver foran «Fugleredet», der den kanskje mest spektakulære åpningsseremoni gjennom tidene skal foregå i dag. Kina har tatt en klar ledelse i propagandakrigen som er bygget opp foran de olympiske leker. Foto: FABRICE COFFRINI, SCANPIX/AFP

Myndighetene i Kina har bestemt at dagen i dag er offisiell fridag. Beskjeden kom denne uka. For nå har kineserne skjønt at de er på et olympisk suksesspor. Også utenfor arenaen.

Det ble ingen boikott av OL. Det ble ingen boikott av åpningsseremonien heller. Beijing er nyvasket og pyntet til fest. Verdens mektigste politikere og kongehus kaster ytterligere glans over dagen. President George W. Bush rekker å åpne USAs nye, gedigne ambassade i byen før han inntar «Fugleredet» der den kanskje mest spektakulære åpningsseremoni gjennom tidene skal foregå i dag. Antall nasjoner som marsjerer inn bak OL-ringene har aldri vært flere. I så måte tar Kina en klar ledelse i propagandakrigen som er blitt bygget opp foran disse lekene. Til og med fakkelstafetten får tilsynelatende fullføres noenlunde i fred.

Jeg bor iHaidian-provinsen nordvest i Beijing, her hvor universitetene er mange og studentene er et tallrikt innslag blant lokalbefolkningen. Å forstå det kinesiske samfunn handler om å skjønne en kultur med svært mange nyanser og uttrykk. I den grad det kan måles, aner jeg en stolthet blant folk flest, også de som tar oppvasken på fortauet utenfor sitt knøttlille bilverksted, som har en fancy frisørsalong som nærmeste nabo. Inn dit strømmer kinesiske ungdommer med rosa mobiltelefoner, mens en tannløs syklist med et lasteplan med skrot sykler forbi. Er det noen fellesnevner å finne her? Jo da, flaggene og plakatene med «One World – One Dream» henger overalt. Men budskapet gjelder ikke alle.

Den forunderlige blandingenav kommunisme og kapitalisme speiler en by som åpenbart er midt inne i en revolusjon. Maos ansikt henger over Den himmelske freds plass, politi og militære er overalt, mens folk danser rundt OL-symbolet midt ute på verdens største asfaltflate. OL-anleggene nord i byen er arkitektoniske mesterverk, designet av arkitekter fra hele verden som har fått bruke OL i 2008 som idéverksted. Langvarige diskusjoner om statsgaranti og kostnader slipper man i regimer som dette. Men alle som er blitt tvangsflyttet, arbeidere som er sendt ut av byen, og alle som ikke får komme til Beijing akkurat nå, får man lese om i utenlandske medier. Spredte demonstrasjoner slås ned umiddelbart. Kineserne later til å leve med det. I det store bildet har Kina full kontroll. Kontroll med alt, unntatt vær og jordskjelv. Og de kommer til å lage et strålende OL for lekenes største publikum: TV-seere over hele verden.

Balansen mellomgjestfrihet, disiplin, regelverk og praktiske løsninger sliter antakelig i hver eneste funksjonær som har trukket vinnerloddet og fått jobb som frivillig under OL. Det er så mange av dem at hver minste detalj kan passes på. Etter å ha vært på fem sommer-OL tidligere har jeg aldri vært på arenaer med bedre tilrettelegging. Men heller ingen som har vært så sterile. Spontane supporterfester som i et fotball-VM får man ikke her. Sommer-OL er og blir verdens største idrettsarrangement med så omfattende infrastruktur at det lokale særpreg forsvinner innenfor ringene. I så måte lever vi i en osteklokke som plasseres rundt omkring i verden hvert fjerde år.

Når åpningsseremoniener over i ettermiddag, endrer kineserne fokus fra show til sport. Da starter neste ledd i propagandakampen. De vil ikke bare arrangere tidenes beste sommerleker, de vil vinne dem også. Et paradoks etter at verdens største nasjon boikottet OL lengst og ikke meldte seg på denne kollektive idrettsfesten igjen før i 1984. 28 år etter deres comeback får de endelig arrangere OL. Er man blitt toppidrettsutøver i Kina, har man vunnet mange slag i et samfunn der konkurranse er blitt en ubønnhørlig drivkraft. Veldig mange har falt fra på veien. Men de får vi ikke se i OL. Kina er kalt verdens største samlebånd. Nå kan de endelig lage olympiske leker også.

Bilbruken er halvert, fabrikker stengt og norske studenter som har bodd her noen år bekrefter at lufta er blitt bedre. Miljømessige kvantesprang har kostet milliarder. Alt sammen en beordret dugnad på grunn av OL. Men den varige verdien kjenner ingen, derfor kan ikke suksessen måles før om et år når man får se hvordan landet ser ut når verdens lyskastere er slått av. Først da kan man trekke konklusjonen om hva OL gjorde med Kina. Og hva Kina gjorde med oss.