Forslagene som blir fremmet under Statoils generalforsamling i Stavanger i dag, omhandler:

* Utvinning av tjæresand i Canada.

* Statoils aktivitet i Arktis.

* Pågående produksjon og nye prosjekter i «diktaturer med utbredt korrupsjon.»

– Vi trenger et norsk olje– og energiselskap, men noen må fortelle aksjonærene at den etiske plattformen til selskapet ikke er god nok, sier en av forslagsstillerne, Guttorm Grundt.

Han er en av veteranene i Besteforeldrenes klimaaksjon og tidligere miljøvernleder i Oslo kommune.

 

– Verstingselskap

– Statoil er blitt et verstingselskap som har gått inn i noen av de mest korrupte diktaturene i verden og som også er involvert i noen av de mest forurensende feltene, slik som tjæresand i Canada. Det Statoil i stedet bør gjøre, er å satse på en omlegging til produksjon av fornybar energi, mener Grundt.

I Statoils årsrapport for 2013 heter det at «utslippene fra vår virksomhet ventes å øke som følge av produksjonsvekst og modning av områder på norsk sokkel». Uholdbart, mener Grundt.

– Et selskap hvor staten er dominerende eier skal ikke motarbeide statens offisielle klimapolitikk og FNs klimapolitikk. Hvis Statoil tømmer alle kilder vil det i betydelig grad bidra til at vi ikke når målet om en global oppvarming på maksimalt to grader. Den ukritiske petroleumshungeren til Statoil henger ikke på greip, mener han.

– Hvis Statoil skal fortsette å oppføre seg slik selskapet gjør nå, kan staten like gjerne selge seg helt ut og slutte med særbehandlingen Statoil nyter godt av, fortsetter Grundt.

 

– Bør selge seg ut

Det Grundt rent konkret derfor foreslår, er følgende:

«Statoil bør selge seg ut av sine engasjementer i Angola og Aserbajdsjan og reinvestere salgsinntektene i økt satsing på forskning, utvikling og produksjon av fornybar energi, både nasjonalt og globalt.»

I sin vurdering av forslaget skriver styret i Statoil blant annet at «Statoil etterlever alle bestemmelser og reguleringer knyttet til klimautslipp i Norge og i alle andre land der selskapet opererer. Videre heter det at «en del av Statoils strategi er å være et ledende olje– og gasselskap med hensyn til lave klimautslipp». Selskapet forsvarer sitt nærvær i diktaturer ved å vise til en stortingsmelding fra 2008-2009. Her heter det at regjeringens syn er at norske bedrifter også bør engasjere seg i land der politiske normer og verdier avviker fra våre og der man vil møte etiske utfordringer.

 

– Stem imot

På bakgrunn av dette anbefaler derfor styret at aksjonærene stemmer mot forslaget til Grundt og Besteforeldrenes klimaaksjon.

Samme anbefaling kommer styret med når det gjelder forslagene som er fremmet av henholdsvis Greenpeace og av Greenpeace og WWF-Norge i fellesskap. I likhet med Grundt eier også de noen få aksjer i Statoil.

«På grunn av både økonomisk risiko og miljørisiko forbundet med oljeboring i is, skal Statoil ikke operere verken nær eller i isfylte farvann i Arktis», heter det i førstnevnte forslag.

«Svært høye klimagassutslipp, stor økonomisk usikkerhet, lokal miljørisiko og brudd på lokale urfolks grunnlovfestede rettigheter, gjør utvinning av tjæresand til en uakseptabel strategisk satsing. Statoil skal trekke seg ut av tjæresandutvinning i Canada», heter det i det andre forslaget.

– FNs klimapanel konkluderer tydeligere enn noensinne at det haster med å få ned utslippene av klimagasser, påpeker Truls Gulowsen, leder i Greenpeace Norge.

Han synes styret i Statoil opptrer arrogant når det uten videre avfeier begge forslagene fra miljøorganisasjonene.

Det styret blant annet argumenterer med, er behovet for mer energi i årene framover.

«Verdens økende folketall og økt levestandard i utviklingslandene vil drive fram fortsatt økende energietterspørsel», heter det.

Styret viser også til at områdene nord for Polarsirkelen inneholder anslagsvis en femdel av verdens uoppdagede, teknisk utvinnbare olje– og gassressurser. De canadiske oljesandreservene er de tredje største oljereservene i verden, ifølge Statoil-styret.

«Statoil har forpliktet seg til å følge bærekraftstandarder», heter det om tjæresandsatsingen i Canada.

tor.sandberg@dagsavisen.no