Sittende på huk ved bilen med neven hamrende mot døren og med gråtkvalt stemme trygler Mette-Marit paparazzi-fotografene om å slutte å forfølge henne. Etter å ha prøvd å snakke med dem i en behersket tone begynner hun til slutt å gråte:

«Nå er det nok. Jeg orker ikke dette lenger. Dere står her døgnet rundt hele uka, og jeg orker det ikke. Kan jeg ikke få fred?», trygler den kommende kronprinsessen før hun bryter sammen i Ullevålsveien.

Ryktene svirrer

Det er historisk at en kongelig var blitt samboer uten at forholdet var offentlig bekreftet i form av en forlovelse. Ryktene om Mette-Marits utsvevende og utagerende fortid med narkotikamisbruk og Gud vet hva, tirret enhver redaksjon. Og folket. Rykter om nakenposering på en film. Ja, at hun til og med hadde gjort noe så folkelig, ja tåpelig, som å delta på «tv-dating» mens hun var gravid med Marius. Ville vi ha henne? Fortjente hun oss? Selv min daværende sjefredaktør, Steinar Hansson, ristet oppgitt på hodet over den håpløse kombinasjonen av tittel og navn. «Kronprinsesse Mette-Marit, liksom... Nei, det kommer aldri til å skje».

Samme høst som Hansson fabler rundt Mette-Marits utsikter til å bli Norges framtidige kroprinsesse og dronning, starter hun i all hemmelighet på journalistutdanningen til Folkeuniversitet i Oslo. Etter utallige sammenstøt med innpåslitne pressefolk, vil Mette-Marit lære fra innsiden hvordan pressen tenker og fungerer. Skolen er like «folkelig» som Mette-Marit i nedslitte lokaler i Torggata i Oslo. Jeg underviser klassen hennes i intervjuteknikk, og møter en aktiv, frampå, engasjert, spørrelysten og vitebegjærlig student. Fremdeles med håret i hestehale, beige duffelcoat, olabukser og joggesko – og en del av røykehjørnet i friminuttene.

Kurset ble avslutta med en øl eller to på Stortorvets Gjæstgiveri. Mette-Marit drakk bare Farris – og fikk en av gutta i klassen til å følge henne hjem.

Praksisstudenten

30. november 2000 har Mette-Marit Tjessem Høiby praksis i Dagsavisen med krimreporter Tore Letvik som veileder, også det i all hemmelighet.

Først når siste side går i trykken løper hun gatelangs hjem til Haakon og Marius. Timer etter offentliggjøres forlovelsen. Uten at vi har nyheten. «Jeg hadde ikke lov til å si noe om forlovelsen til noen. Men jeg er kjempeglad for å være hos dere uten at det ble gjort noe nummer av meg. Jeg opplevde så mye på den kveldsvakta at jeg glemte å være nervøs for det som skulle skje dagen etter», forteller hun meg ni måneder seinere.

For da Hilde Haugsgjerd overtok som sjefredaktør i Dagsavisen i 2001, forbannet hun seg på at Dagsavisen skulle få det første intervjuet med Mette-Marit. Selv om vi er motstandere av kongedømmet, ville det være en fjær i hatten for en liten og fattig riksavis som vår. Haugsgjerd går på informasjonssjef Wenche Rasch, som hun kjenner fra sin forrige jobb. Rasch forlanger å få spørsmålene til Mette-Marit på forhånd, og krever å være tilstede som «fluen på veggen» under intervjuet. To krav de fleste redaktører og journalister normalt avviser. Haugsgjerd biter i eplet og ber meg utarbeide 40 spørsmål.

Intervjuet

Fredag 8. juni 2001. Det kongelige slott: Avtalen med Slottet er en times intervju inkludert bilder. «Vi går inn i min lille hule», sier Mette-Marit og ledsager oss inn i et gyllent kontor, halvparten så stort som Haakons.

Hun er mye tynnere enn jeg husker og langt mer formell i tøyet. Cardiganjakke med små gullblonder over en lys topp. Lærskjørt i gråbrun nappa, tekkelig knelangt over høye, vinrøde støvletter. Med de lengste firkanta tuppene jeg har sett. Hun ser båndopptakerne og gyser. Så åpner hun opp skålen med M-sjokoladekuler og glemmer båndopptakere, tida og forhåndsbestilte spørsmål. Hun betror oss at hun savner anonymiteten, at hun vil savne etternavnet sitt, og at hun hylgrein i to døgn første gang hennes forhold til Kronprinsen kom på trykk. Om ryktene om sin utagerende fortid, sier hun: «Det har faktisk ført til noe positivt. Jeg gikk gjennom en vanskelig prosess. Jeg sov veldig lite og førte en eksistensiell diskusjon om hva jeg ville med livet mitt, og hvordan jeg ville gripe an ryktene».