Etter at 20 år gamle Glenn Martin Waldenstrøm var reddet i kafébygningen på Utøya, skulle han forsøke å si telefonnummeret sitt. Men han klarte det ikke. Han måtte skrive nummeret i blod på gulvet.

– Jeg tenker at jeg må få sagt fra til de hjemme at jeg er skadd, men er i live. Så spør de meg om nummeret, men jeg orker ikke å si hele nummeret. Så spytter jeg blod og skriver nummeret hjem, i blod på gulvet, beskrev 20-åringen i rettssaken mot Anders Behring Breivik onsdag. 20-åringen var en av fire som overlevde i lillesalen i kafébygget på Utøya etter å ha blitt skutt.

Så forvirret ut

Han hadde da forklart hvordan han hadde overlevd inne i lillesalen i kafébygningen etter å ha blitt skutt i halsen. 20-åringen hadde få sikre observasjoner fra situasjonen i bygget.

– Jeg klarte ikke å ta det innover meg. Jeg var altfor opptatt av å holde meg selv i live, sa han.

Waldenstrøm fortalte også om at han fikk blikkontakt med Anders Behring Breivik da han kom inn i kafébygget. Han synes gjerningsmannen så forvirret ut.

 – Jeg snur meg og ser denne mannen komme gående opp trappa. Han går veldig rolig inn, men på mange måter ser han forvirra ut med mange blandede følelser i ansiktet. Jeg fikk øyekontakt med ham, og han så seg mye rundt og så ikke ut som han helt skjønte hva han gjorde, forklarte Waldenstrøm i retten.

Han sier han tolket Breiviks panne som bekymret, men at han smilte stramt med munnen.

Når han ser Breivik heve pistolen, tar han tak i en venninne og kaster seg ned på gulvet for å unngå å bli truffet. Deretter husker han lite av hva som skjedde før han selv ble truffet av et skudd som gikk inn gjennom nakken og ut under øyet.

– Med en gang jeg kom til meg selv, skjønte jeg at det rant blod fra halsen, så jeg prøvde å tette igjen det. Jeg dro fram mobilen for å ringe nødtelefonen, men i det jeg skulle ringe, hang den seg opp og durte. Jeg ble veldig redd for at gjerningsmannen skulle høre det og komme tilbake, så jeg slo den i gulvet til batteriet gikk av, sa han i retten.

Etter Breivik har gått, får han også kontakt med Ingvild Leren Stensrud, som også vitnet onsdag. Av henne får han beskjed om at venninnen han forsøkte å redde, var død.

– Det var ikke greit i det hele tatt. Da følte jeg at jeg hadde feilet i det ene jeg hadde bestemt meg for, å redde henne, sa han lavmælt i retten.

Glenn Martin Waldenstrøm ble brakt i legehelikopter til Ullevål sykehus og operert umiddelbart.

– Jeg fikk høre jeg skulle ha narkose med en gang, men ba dem vente. Jeg kom på at jeg måtte identifisere meg, og sa at lommeboka mi lå i baklomma. Så ble jeg borte, sa han.

Waldenstrøm lå på sykehus til 20. august.

Kamprop

Også Ingvild Leren Stensrud (17) og en 18-åring fortalte i retten onsdag om observasjoner av gjerningsmannen o det som skjedde i kafébygget..

– Jeg hørte rop ute på teltplassen og tenkte at det måtte være noen som planla hvor de skulle løpe videre. Men da jeg i etterkant skjønte at det er bare var en person, tenkte jeg at det må ha vært kamprop, jubelrop. Men jeg husker ingen ord, forklarte Stensrud.

Det 18-årige vitnet forklarte på spørsmål fra forsvarer Vibeke Hein Bæra at regnet plasket såpass høylytt at han neppe ville hørt det hvis Breivik hadde sagt noe utenfor. Men han sa han tolket lydene av gjerningsmannens bevegelser og skuddsalver som at han var raseripreget.

– Det virket nesten som han forløste aggresjon. Det er tydelig at vi har å gjøre med en person som er veldig emosjonelt ustemt, sa 18-åringen da Bæra spurte om hvordan han tolket Breivik.

Spilte døde

Alle de tre skjønte at den eneste måten å overleve på, var å spille død. De forklarte om desperate minutter hvor de var redde for at hver minste lyd kunne lokke gjerningsmannen tilbake. De måtte også sorgfullt konstatere at venner de hadde vært sammen med i øyeblikkene før massakren i kafébygget startet, nå var døde.

– Det var så mange som ble skutt at det dannet seg nesten et basseng av blod, som jeg ble liggende oppi. Det ble etter hvert iskaldt, og jeg frøs veldig, forklarte 18-åringen, som ble skutt i ankelen.

De tre får etter hvert kontakt med hverandre og prøver å muntre hverandre opp. Ingvild og 18-åringen får ringt foreldrene og sagt at de er skutt, men at de lever. Ingvild Leren Stensrud forklarte at de snakket om å finne et nytt sted å gjemme seg på øya, men at de kom fram til at de ikke var i stand til det og måtte vente på politiet i kafébygget.

Stensrud var skutt i låret og blødde fra skuddsåret.

– Jeg var redd for at jeg skulle blø så mye at jeg svimte av. Jeg sa til ... (navn på en annen overlevende) at hvis jeg svimer av, så må du si fra at jeg lever. Jeg tenkte at de ikke kom til å gå rundt å ta pulsen på alle når de kom inn, sa hun om politiet.

Da politiet kom inn, skrek hun etter hvert til dem at «det er ingen slemme her».

–  Jeg visste ikke hva annet jeg skulle si, sa hun.

Breivik smilte

18-åringen fortalte at før Breivik kom inn i bygget, snakket han med kameraten Bendik Rosnæs Ellingsen, som kjapt skjønte at angrepet var politisk motivert mot AUF.

Ellingsen ble drept rett ved siden av 18-åringen. Etter at Breivik hadde gått ut av rommet, tenkte han ganske raskt at «det måtte være noe høyreekstremt,» forklarte han i retten.

– Alle landssvikere fra før krigen og fram til i dag har jo vært høyreekstreme, sa vitnet, som med det framkalte et tydelig smil hos tiltalte Anders Behring Breivik.