Bjørgo, som er terrorforsker og professor ved Politihøgskolen, viser til at det å infiltrere og ha kilder i kriminelle og ytterliggående miljøer er en mye brukt metode både i politiet og i Politiets sikkerhetstjeneste (PST).

– Jeg vil også si at disse metodene er nødvendige for at politiet og PST skal gjøre jobben sin, sier han til Dagsavisen.

I «Brennpunkt»-dokumentaren NRK sendte tidligere denne uka, kom det fram at 32 år gamle Christian Høibø har vært informant for PST i ytterliggående miljøer på venstre– og høyresiden de siste ti årene.

Det aller meste av tida som PST-kilde gikk med til å infiltrere Blitz og Internasjonale Sosialister (IS). Han hadde også en betydelig rolle i oppstarten av Norwegian Defence League (NDL).

 

Grov vold

Flere har vært kritiske til at PST har brukt ressurser på å «passe på» grupperinger på venstresiden. Blant kritikerne er tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund, som var leder av Lundkommisjonen.

Tore Bjørgo mener derimot det er naturlig at PST holder et øye med den ytterliggående venstresiden ved å ha kilder i miljøene.

– Det er atskillig grov vold som er begått av personer på den ytterste venstresiden gjennom årene, selv om det ikke har vært direkte terrorisme. Og vi har sett mange eksempler på at demonstranter har prøvd å trenge seg inn i ambassader, og en gang på statsmiddagen for Maggie Thatcher. Det er i hovedsak politiets hovedoppgave å forebygge at dette skjer, men PST har også et ansvar, sier Bjørgo.

– Men Oslo-politiet har de siste årene hatt stor suksess med å basere seg på åpen dialog med demonstrantmiljøene i stedet for å bruke skjulte informanter, tilføyer han.

 

Mange dilemmaer

Bjørgo mener at det å benytte seg av informanter i kriminelle eller ytterliggående miljøer er forbundet med mange dilemmaer.

– I sjeldne tilfeller klarer man å rekruttere genuine idealister, det er det tryggeste. Men ofte blir man nødt til å rekruttere folk med egne motiver, som er drevet av spenningssøken, egotripp eller at de er ute etter å beskytte sin egen kriminelle virksomhet. Hvis PST mister kontrollen over kildene, kan de fort havne i en juridisk og moralsk gråsone, sier Bjørgo.

 

Grenseland

Christian Høibø opplyser til Klassekampen at han ved en anledning ble anholdt da han sammen med andre skulle lage molotovcocktails. Han sier til avisen at hans kontakt i PST da skal ha fått saken mot ham «til å forsvinne».

Hvis dette stemmer, har PST beveget seg over i det moralske og juridiske grenseland, mener Bjørgo.

– Spaning og bruk av informanter er ikke lovregulert på samme måte som for eksempel kommunikasjonskontroll og telefonavlytting. Det gir politiet og PST et større handlingsrom, men problemet er at man fort kan miste styringen på hva informantene gjør, noe mye tyder på at har skjedd i dette tilfellet, sier Bjørgo.

Han forteller at politiet i flere andre land har tråkket langt over grensen i sin iver etter å innhente informasjon. Bjørgo viser til det som ble en stor etterretningsskandale i Nederland for noen år siden.

– Der endte politiet opp med å beskytte en kriminell og hans omfattende narkotikavirksomhet fordi han forsynte dem med informasjon. Faren ved at dette glir ut, er at det kan føre til at politiet ser bort ifra alvorlige, ulovlige handlinger. En masteroppgave ved Politihøgskolen viste at kildeførere i norsk politi heller ikke alltid følger retningslinjene for behandling av kilder i kriminelle miljøer, sier Bjørgo.

Martin Bernsen, PSTs informasjonssjef, ønsker ikke å kommentere påstanden om at «de får saker til å forsvinne».

– I vårt arbeid med å føre kilder har vi rammer, regelverk og instrukser som vi følger, sier Bernsen til Dagsavisen.

sturla.hanssen@dagsavisen.no