- Vi må aldri glemme at dette handler om enkeltindivider, uansett hva vi diskuterer. Jeg er veldig opprørt over det hatet vi ser i debatten om romfolket. Det er uttrykk for en gruppetenkning som er farlig, sier statsminister Jens Stoltenberg (Ap) til Dagsavisen.

Kompromissløs mot hat

I går var hans første dag på jobb etter ferien. Fra ferieparadiset på Hvaler har han registrert at debatten rundt romfolket ble stadig mer opphetet, spesielt i sosiale medier og nettdebatter, blant annet på hans egen Facebook-side.

Samtidig har et av de viktigste momentene i 22. juli-debatten vært at vi står sammen mot hat og rasisme. I sin nyttårstale snakket statsministeren om viktigheten av «den digitale nabokjerringa», at flere tar ansvar for å motsi ekstreme ytringer, for å motvirke at «totalitære forførere får snakke uimotsagt i mørke kroker på nettet». Stoltenbergs medarbeidere har sagt at det er bedre at ytringene kommer fram i lyset og at de og andre på Stoltenbergs side har mulighet til å ta til motmæle.

- Vi må ta igjen og vi må svare. Det er viktig, og det er mange som gjør det, på nettet. Det er svært skremmende og det er forstemmende hvor lett noen mennesker kan stemple en hel befolkningsgruppe og bruker ord og uttrykk som avler hat. Dette må vi ta klart avstand fra. Der er jeg helt kompromissløs. Vi kan ikke ha det sånn, sier han.

Hva lærte vi da?

Mange har sagt at den siste ukas debatt om romfolket viser at vi ikke har lært noe av 22. juli. Stoltenberg tror ikke bildet er like mørkt. Selv har han lært flere ting. Han har lært hvor tynn livlinen er, hvor raskt det kan gå fra liv til død, fra glede til sorg. Han har fått en økt takknemlighet for livet, for de dagene og de timene man får. Men 22. juli har også styrket hans tro på demokratiet. Og på Norge.

- Fordi Norge valgte rett. I stedet for å bli innadvendte, mistenksomme og hatefulle, viste nordmenn en evne til å gå ut i gatene, vise tillit, og stå opp for mangfoldet. Det står det stor respekt av, og det har verden der ute også lagt merke til, sier han.

Så bør man ha forståelse for at bildet endrer seg, mener han. Dagene etter 22. juli var vi én nasjon. Vi sto sammen i fordømmelsen av volden og av drapene. Etter hvert som tida har gått, er det blitt mer diskusjon, mer uenighet og flere debatter.

- Det er en styrke. Det er demokratiet, sier han.

En del av Europa

Et levende demokrati fordrer en åpen debatt. Stoltenberg mener det ikke er en motsetning mellom budskapet om å bekjempe hat og rasisme, og budskapet om at mennesker som oppholder seg i Norge må følge norsk lov, som vi ser i debatten om romfolket. Han mener vi må ta innover oss at det Norge nå opplever, er en liten del av en stor europeisk utfordring.

- Vi snakker om millioner av mennesker som kan bevege seg fritt innenfor EØS-området, med et fritt arbeidsmarked. Og det er bred politisk enighet om at vi skal være en del av dette, sier han.

- Det gjør vel nettopp at vi må finne en måte å håndtere mangfold på?

- Ja. Jeg mener mangfold handler om å se menneskene, om å se at alle har krav på respekt og verdighet. Samtidig handler det norske velferdssamfunnet om plikt og rett. Vi stiller krav til opphold, og det er ikke slik at vi skal tolerere og akseptere lovbrudd og usosial atferd, sier han.

- Vi kan heller ikke akseptere lovbrudd i mangfoldets navn, sier Stoltenberg.

- Det er som debatten om hvorvidt vi skal akseptere kvinnediskriminering, omskjæring og tvangsekteskap fordi noen prøver å bruke religion eller kulturell mangfoldighet som forsvar for det. Det er uakseptabelt, sier han.

Sommeren blir et veiskille

Hvordan blir det å drive valgkamp etter 22. juli? Hvordan blir den første jula etter 22. juli? Hvordan blir det å markere 1. mai, nå etter 22. juli? Det har uunngåelig blitt et «før» og et «etter» 22. juli. Datoen har preget alle merkedager og årlige hendelser. Alt har måttet bli sett på i et nytt lys. «Norge-etter-­terroren-lyset».

- Blir vi noen gang ferdig med 22. juli?

- Jeg tror at rettssaken, ettårsmarkeringen og kommisjonens rapport, som kommer i august, til sammen kommer til å gjøre at vi kan lukke noen kapitler. Til sammen viser de tre elementene hvordan vårt folk og vårt land har håndtert den mest brutale voldshandlingen vi har sett i fredstid. Det er viktig, sier han.

Ettårsdagen som et uttrykk for en minnedag, en dag for trøst og for omsorg. Rettssaken, for å vise at det norske rettssamfunnet fungerer også når det utsettes for harde prøver. Og kommisjonen, som en ærlig og usminket versjon av det som skjedde. Vi skylder de som mistet livet at vi gjør det vi kan for å lære, sier Stoltenberg.

- Men det er ikke slik at vi kommer til å legge 22. juli bak oss. Det er enkeltmennesker som vil leve med dette hele livet sitt. 22. juli vil også i framtida være en dag for å minnes og hedre, selv om kanskje formen blir en annen neste år enn i år. For det andre vil det være med oss som nasjon. Grunnleggende sett er Norge det samme samfunnet som vi var. Vi er et åpent, tillitsfullt, demokratisk samfunn. Men 22. juli kommer til å være en del av vår identitet i lang tid, sier han.

Uskyldige minner

Fjorårets Utøya-besøk skulle bli statsminister Jens Stoltenbergs 36. Den 19. juli, tre dager før terroren rammet Norge, møtte han og AUF-leder Eskil Pedersen Dagsavisen i sola foran statsministerboligen. De bekymret seg for værmeldingen som varslet regn på Utøya, og diskuterte talen Stoltenberg nettopp hadde gjort ferdig utkastet til. Etter planen skulle den holdes 23. juli. De mimret. Stoltenberg husket tilbake til «det beste minnet fra Utøya er møtet med noen av Arbeiderpartiets fremste pionerer. Å få sitte i bakken der å høre på Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli og Haakon Lie forelese og fortelle om fortida, det var fantastisk». Intervjuet skulle stått i Dagsavisen lørdag 23. juli. Det kom aldri på trykk.

- Dine minner fra Utøya er ganske uskyldige sammenlignet med mange andres?

- Ja, jeg husker vi snakket om det. Jeg tenker at det er et uttrykk for det uvirkelige. Det er et sted så mange har forbundet med glede, med liv og med lys. Nå forbindes det med død, mørke og sorg. Og det er det som er så brutalt, og som er vondt å ta fullt innover seg. Utøya vil bære med seg hele sin historie. De fine og vakre opplevelsene, men også ondskapen, sier han.

Statsministeren vil ikke ha noen mening om hvordan Utøya best brukes i framtida. Han tror det er klokt at AUF har lagt opp til at de skal bruke tid, og er glad for at det er en god dialog mellom AUF og støttegruppa.

- Det handler om hvordan man skal greie å bruke Utøya til å minnes, men samtidig vise respekt for at mange unge jo ønsker å bruke Utøya til å være engasjert også i framtida. Hvordan man skal få til begge deler, tror jeg de som står oppi det best vet hvordan gjøres, sier han.

Ondskapen er over

På søndag er det ett år siden terroren rammet. Stoltenberg skal starte dagen med kransenedleggelse i Regjeringskvartalet halv ti. Deretter skal han til domkirken i Oslo klokken 11, før han deltar på AUF sitt arrangement på Utøya, støttegruppens arrangementer på Sundvollen og Utøya, og arrangementet på Rådhusplassen.

- Gruer du deg?

Statsministeren trekker pusten. Han leter etter ordene. Det tar tid å svare.

- Altså, jeg føler ... Jeg mener at det å bruke ordet «grue seg» om en minnemarkering, blir feil. Ondskapen har jo allerede skjedd. Det skjedde for ett år siden. Det dette handler om, er menneskene som mistet livet den gangen, sier Stoltenberg.

Før han slår fast at det som er viktig, er ikke å glemme. Dette handler først og fremst om de 77 menneskene som ble drept i Regjeringskvartalet og på Utøya. I tillegg til dem som ble skadd og kommer til å leve med skader hele livet. Og de tusener som mistet et barn, en kjæreste, eller en mor eller en far.

- Når jeg sier at ondskapen skjedde for et år siden, mener jeg at alt senere har handlet om å trøste og vise omsorg, om å vise nærhet og om å støtte de som har det vondt og som lever med sorgen. Det har handlet om å gi uttrykk for respekt eller takknemlighet til alle de frivillige, båtfolket, hjelpemannskaper, som stilte opp. Ettårsdagen blir en del av vår felles bearbeiding av det som skjedde. Men ondskapen er over, sier han.

hannah.gitmark@dagsavisen.no