Den siste fintellingen fra Utlendingsdirektoratet (UDI) viser at det per i dag er 463 barn som har bodd på asylmottak i tre år eller mer, og som har endelig avslag på asylsøknaden. Disse barna og deres foreldre skal ifølge justisminister Grete Faremo (Ap) tvangsreturneres hvis de nekter å reise frivillig.
Barna skal sendes til 35 forskjellige land. De største gruppene er Russland (76), Irak (75), Iran (57), statsløse (44) og Afghanistan (40). De statsløse barna skal i all hovedsak tvangsreturneres til de palestinske områdene.
Returavtaler
Norge inngikk nylig en omstridt returavtale med Etiopia. 24 av de lengeværende barna skal sendes dit. En av dem er Nathan (6) fra Bergen, som onsdag fikk utsatt iverksettelse på tvangsreturen.
Norge har inngått returavtaler med 29 land. 233 - cirka halvparten av de lengeværende barna - skal sendes til land vi har inngått returavtale med. Men det betyr ikke at de øvrige ungene er ureturnerbare.
Justisdepartementet viser til at retur i prinsippet skal kunne gjennomføres uten at det inngås særskilte avtaler om dette, og at alle stater har en folkerettslig plikt til å motta egne borgere ved retur, også personer som sendes tilbake med tvang.
Kan ta flere år
Det er Politiets utlendingsenhet (PU) som har oppgaven med å tvangsutsende barna og deres foreldre. Ole Johan Heir, avdelingsdirektør for Strategi- og analyseavdelingen i PU, viser til at PU uttransporterte personer til over hundre forskjellige land i fjor.
- I de fleste tilfeller er det ikke behov for en returavtale fordi mottakerlandet samarbeider godt, og har gode systemer for å verifisere identitet, sier Heir.
Men det hender at det tar svært lang tid fra norsk politi tar kontakt med mottakerlandet med en forespørsel om tvangsretur før man i det hele tatt får svar.
- Noen ganger kan det ta flere år, men det er ikke normalen, sier Heir.
- Hva er normalt i saker der Norge ikke har returavtale?
- Det kan ta fra noen uker til noen få måneder før vi får tilbakemelding fra mottakerlandet. Hvis vi får positivt svar vil vi prøve å iverksette retur så snart som mulig, sier Heir.
Noen er «Fredet»
En liten andel av barna er «fredet» inntil videre. Norge tvangsreturnerer per i dag ikke til Syria eller Jemen på grunn av urolighetene i landene. Blant de lengeværende asylbarna er det henholdsvis 13 fra Syria og 10 fra Jemen. I tillegg tvangsreturnerer Norge heller ikke til den somaliske hovedstaden Mogadishu.
Men de øvrige barna kan når som helst bli hentet ut av hjemmene sine i Norge og satt på flyet til land de har liten eller ingen tilknytning til.
124 av de 463 barna er født i Norge og har aldri vært utenfor landet, det vil si cirka én av fire. Av dem er 103 mellom 3 og 5 år, mens 21 er i alderen seks til ti år.
Forfatter Ingvar Ambjørnsen sa i et intervju med Dagsavisen mandag at han ikke misunner politifolkene som blir beordret til å tvangsreturnere barna.
Ole Johan Heir medgir at tvangsreturnering av barn også kan være en påkjenning for den jevne politimann.
- Sakene som involverer barn kan være tunge, også for politifolk. Men det er nå en gang en av oppgavene vi er satt til å gjøre, sier Heir.
samfunn@dagsavisen.no
Odd Einar Dørum: La nåde gå for rett
Odd Einar Dørum (V) sier til Dagsavisen at det med jevne mellomrom skjer ting i asylpolitikken som framstår som hjerteskjærende dilemma, som gjør at man må sette seg sammen for å finne en løsning.
– Vi nærmer oss nå en situasjon der politikerne må sette seg ned og si at vi må la nåde gå for rett, sier Dørum og viser til situasjon for asylbarna som har vokst opp på asylmottak i Norge.
Den tidligere justisministeren viser til flere eksempler på at man har funnet løsninger som har gått på tvers av politikken. Han viser til at daværende justisminister Anne Holt (Ap) ga bosniske flyktninger amnesti i 1996. Og til at han selv som justisminister i overgangen fra 1999–2000 gikk inn i sakene til en rekke kirkeasylanter og så på dem på nytt, noe som endte med at mange av dem fikk bli i landet.
– På en rekke områder har man satt seg ned og funnet løsninger, sier Dørum og legger til at asylbarna er en slik sak der man burde gripe inn.
– Det er alltid rom til å gjøre noe. Politikerne kan ikke gå inn i enkeltsaker, men de kan redefinere spillereglene for utlendingsmyndighetene, sier han.
