På plassen foran domkirken var det møtt opp mange mennesker for å få et glimt av begravelsen til krigshelten Gunnar «Kjakan» Sønsteby. Sola stekte i hovedstaden over mennesker med solbriller og lett sommertøy. En sterk kontrast til gardister og politi. I folkemengden hadde ekteparet Bodil og Frank Henriksen funnet seg en plass med utsikt rett mot kirkedøra. De har begge opplevd krigen som barn.
- Jeg er her i dag fordi faren min, Rolf Karlsson, ble reddet fra døden av motstandsbevegelsen hvor «Kjakan» var sentral, sier Bodil Henriksen.
Hun var bare fire år, og det er få gjenlevende som kan huske hvordan faren hennes ble reddet, men Henriksen vet at han ble satt i fengsel på Åkerberg. Hun tror dette skjedde i 1943.
- Krig er langt vekk
- Han satt der en stund, men så fikk han beskjed om at han skulle henrettes. Denne beskjeden gikk også ut til undergrunnsbevegelsen, sier Henriksen.
Motstandsbevegelsen la en plan om hvordan den skulle befri Rolf Karlsson. Hans kone, Bodil Henriksens mor, skulle ta med seg en termos med en liten, hemmelig lapp inni. Her sto det at en gruppe fra motstandsbevegelsen kom til å befri ham dagen etter. De var forberedt på å bruke skytevåpen om nødvendig.
Gjengen fra motstandsbevegelsen kom seg inn i fengselet utkledd i politiuniformer. De kom seg forbi vaktene uten at disse forsto at de ikke var ekte politimenn. De tok med seg faren til Bodil Henriksen, og han flyktet deretter videre til Sverige.
- Og derfor fikk jeg ha en far i mange år etterpå, sier Bodil Henriksen.
- Det er jo en epoke som er over med denne begravelsen i dag, sier Frank Henriksen, Bodil Henriksens ektemann.
Også hans far var aktivt med på å kjempe under krigen. Nå ser ekteparet barnebarna vokse opp i en hverdag som er ganske langt unna den de husker fra sine første barneår under krigen.
- Krig er blitt noe vi leser om og som er langt vekk, sier Frank Henriksen.
Hans kone nikker og ser opp på ham:
- Det er bare på liksom. Det er ikke virkeligheten for dem, sier hun.
Kåre Willoch, født i 1928, advarte etter begravelsen i går mot å glemme andre verdenskrig.
- Man kan jo si at det er et tegn på at vi ikke har glemt det at mange har møtt opp på domkirkeplassen, men det er viktig at vi også opptrer når det gjelder. Når friheten vår blir satt på prøve, sa han til Dagsavisen.
Hedret av mange
Gunnar Sønsteby ble under bisettelsen beskrevet som opptatt av demokrati og rettferdighet helt til han døde. Domprost Olav Dag Hauge åpnet begravelsen med en gjennomgang av Sønstebys liv og hans arbeid i motstandsbevegelsen. Som den person i Norge som har fått flest hedersbevisninger, tålte han å bli hedret, sa Hauge i kirken. Her var minneordene mange.
- Kjære bestefar, du har betydd mye for mange mennesker, mer enn hva du selv og vi som har fått lov til å vokse opp og være sammen med deg kanskje har vært klar over, sa Magnus Sønsteby, et av barnebarna til Gunnar Sønsteby.
- I fem mørke år kjempet Gunnar Sønsteby med våpen i hånd for fred. Han vant denne kampen. Ikke alene, men som en av de fremste blant krigens mange norske helter, sa statsminister Jens Stoltenberg.
- Betydningen for Forsvaret i Norge er uten sidestykke. Statsråder og generaler lyttet til ham, sa forsvarssjef Harald Sunde.
Jagerfly over kirken
Etter avslutningssalmen «Deilig er jorden» og hornsignalet tappenstrek ble båren fraktet ut av kirken av seks offiserer. Kista med hvite blomster ble båret bort i den ventende bilen mens gardistene sto klare til å eskortere folkehelten vekk fra Oslo Domkirke. Plutselig fløy fire F-16-jagerfly over kirken. En sterk og uvanlig lyd fylte stillheten som hadde ligget over plassen.
- Nå kjente jeg et øyeblikk at hele krigen kom tilbake, sa Bodil Henriksen til Dagsavisen etter at lyden av flyene var borte.
