Aleris er Norges største tilbyder av private omsorgstjenester, og omsatte i fjor for 852 millioner kroner. Nesten en tredjedel er fra barnevern. De fire siste årene har vi doblet salget av barnevernstjenester, opplyser administrerende direktør Erik Sandøy i Aleris Ungplan.

– De rødgrønne ønsker å begrense bruken av privat barnevern. Samtidig vil de løse barnevernsproblemene. Den paradoksale motsetningen ligger i at de løser dette gjennom å bruke private selskaper. Jeg ser det som en erkjennelse av at det er et behov for oss, sier han.

Flere private kommer til

Andre private opplever også vekst, som Tiltaksgruppen. Stiftelsen tilbyr barnevernstjenester på Sør– og Vestlandet, og omsetter for om lag 50 millioner i året.

– Vi har vært stabile i flere år, og det siste halvannet året har omsetningen økt, sier daglig leder Kjell Arne Gjeitrem.

Generalsekretær Jørund Wangberg i Organisasjonen for Private Barneverntiltak (OPB), forteller at antallet benyttede plasser i det private barnevernet har økt de fire siste årene, fra 48 til 52 prosent. OPB organiserer de private aktørene som karakteriseres som kommersielle.

– I denne perioden har vi fått to nye medlemmer som har startet opp virksomhet de siste årene. Økningen må bety at myndighetene er fornøyd med tjenestene de private aktørene leverer, sier Wangberg.

Det kjøpes private barnevernstjenester for om lag 1,5 milliarder kroner årlig.

Tar den tyngste jobben

Erik Sandøy i Aleris Ungplan forteller at alt overskudd går tilbake i systemet.

– Ingen tar ut utbytte. Vi driver med en margin på rundt 8 prosent for å ha en buffer, som brukes til å utvikle vårt faglige tilbud sier han.

– Hvorfor er det så stort behov for private barnevernsinstitusjoner?

– For det første koster det mye å bygge opp den typen tiltak vi kan tilby. Hadde det vært slik at det offentlige hadde hatt nok penger og folk, så hadde de bygd disse tiltakene selv.

Han sier at Aleris Ungplan tar jobben med de unge som det offentlige ikke har tiltak for. Ofte kan det dreie det seg om kompliserte og tunge saker, som Sandøy mener kan være vanskelige og kostnadskrevende for det offentlige

– I tillegg har vi et spekter av plasser som ikke alltid er belagt. Vi kan derfor tilby akuttplasseringer når det offentlige ikke kan, forklarer han.

For stort prisfokus

I tillegg til det statlige barnevernet, er de private aktørene delt i to grupper. Ideelle organisasjoner på den ene siden, og kommersielle aktører på den andre. Signalene fra offentlig hold er at de statlige plassene skal benyttes først, deretter hos de ideelle og til sist de kommersielle. Institusjonsplassene tildeles etter anbudsrunder.

Barnevernspedagog Arvid Lone er førstelektor ved Universitetet i Stavanger, og har 30 års erfaring med barnevern. Han tror økningen blant de private aktørene er tilfeldig, og mener at en blanding av offentlige og private barnevernsplasser er sunt. Lone gir Sandøy rett i at de private aktørene i stor grad tar seg av de tunge og mest ressurskrevende sakene.

– Det er ingen tvil om at de private aktørene spiller en stor rolle, og faglig sett er det uproblematisk. Men politisk og moralsk sett er det kanskje en annen sak: Ønsker vi institusjoner der man kan tjene penger på barnevern?

Lone vil ha vekk anbudsrundene, og mener det fokuseres for mye på pris.

– Det brukes en urimelig mengde ressurser og fokus på stadige anbudsrunder. Mindre fokus på pris og tilbud om lengre kontrakter vil bidra til å skape ro. Det er ungdommene som burde ha fokuset, ikke neste anbudsrunde, sier han.

I stedet for å lyse ut et antall plasser, burde det offentlige kjøpe kapasitet i institusjonene over tid, for å sikre kontinuitet og fleksibilitet. Med strenge krav til belegg, vil ikke det være noe problem, mener Lone.

– Faglig sett er det i stor grad innenfor det private at man ser nytenkning og entusiasme på dette feltet, sier han.