Campinggjester og andre som plutselig ble helter i kaoset 22. juli, møtes i dag igjen i Utvika. Her skal det settes opp et minnesmerke for å hedre den enorme innsatsen de frivillige gjorde, mange med stor fare for egne liv, da terroren rammet.
Jens Moes minnefond står bak prisen. Neste lørdag blir det en ny markering, når Norges Livredningsselskap hedrer de frivillige med medaljer.
- Det er veldig hyggelig å bli satt pris på. Men når det er sagt - jeg tror alle ville gjort det samme i en slik situasjon, sier Magnus Lian Ravnum til Dagsavisen.
Til daglig jobber politimannen på Gardermoen. 22. juli i fjor hadde han pappapermisjon og var sammen med kjæresten, svigerforeldrene og sine to små barn på familiehytta ved Tyrifjorden.
- Vi satt og så på Tour de France da en kamerat ringte og spurte om jeg visste noe om eksplosjonen i Oslo. Det gjorde jeg jo ikke. En halv time, kanskje 40 minutter senere, hørte vi smell fra øya. Det hørtes ut som pistolskudd, og jeg var i hvert fall helt sikker på at det var fra et våpen. Vi telte 30-40 skudd før vi løp mot Utvika, husker han.
Dannet mottak
Synet som møtte ham og svigerfaren ved ferjeleiet i Utvika sitter fortsatt på netthinna:
- Vi var i Utvika kanskje 20 minutter etter at skytingen begynte. Da vi kom dit var det kaos, med ungdommer som kom svømmende i land og ble fraktet inn med båter. Mange var fysisk uskadd, men i sjokk, og flere hadde store skader. Vi prøvde å lage et mottaksapparat på brygga, forteller Ravnum.
Minnet om en gutt har festet seg spesielt: Han var blitt fraktet inn hengende etter en båt og var iskald etter oppholdet i det kalde vannet.
- Han var skutt i lysken og hadde et streifskudd i leggen. Det var alvorlige skader, men han var ved full bevissthet hele tida, sier Ravnum.
Mens de jobbet med førstehjelp på brygga, ventet ambulansene et stykke unna. De kunne se politibiler passere på veien. Ravnum var utålmodig.
- Jeg innså jo at det var skyting som pågikk. I politiet har vi kurs hvor vi trener på denne typen situasjoner. Men når du sitter der, uten samband, våpen eller utstyr, kan du jo ikke gjøre mer enn noen andre. Det var utrolig frustrerende. Jeg følte meg så maktesløs, sier han.
Frustrerende ventetid
Tida gikk på brygga, og til slutt måtte de selv frakte skuddskadde ungdommer i båt til en ambulanse et stykke fra ferjeleiet.
- Vi lurte jo på hvorfor det ikke kom politi. Vi som sto der og jobbet, ble veldig frustrert. Til slutt tok vi en båt som tilhørte campingen og kjørte gutten over til der ambulansene sto, forteller han.
De satte kursen mot sørspissen på Utøya, på leting etter flere overlevende. Noen av ungdommene som hadde kommet i land, hadde snakket om inntil fem menn med rifler.
- Da vi kom inn mot sørspissen, var det for sent. Det var ingen levende igjen å se der. Jeg så en jente liggende omtrent en halvmeter under vann, skutt i ryggen. Båten var for liten og krenget da jeg forsøkte å trekke henne opp. Alt vi kunne gjøre var å skyve henne mot land, så hun ikke skulle bli tatt av strømmen.
Kvelden ut 22. juli jobbet han sammen med andre frivillige i Utvika. Først dagen etterpå gikk omfanget opp for ham.
- Det går ikke en dag uten at jeg tenker på det. Men jeg har vært heldig, jeg har verken fått sterke psykiske reaksjoner eller blitt sykmeldt. Der og da følte jeg bare at jeg måtte trå til med det jeg kunne, og da ble egen sikkerhet satt til side. Men jeg følte aldri at jeg var i fare. Jeg tror det var mye verre for de første som kom til stedet, som var ute og plukket opp ungdommer og måtte gjøre tøffe valg ute på vannet. Noen ble jo også skutt etter. Jeg tror mange sliter, sier Ravnum.
Sikkerhet til side
- Etter 22. juli raste debatten om «skyting pågår»-instruksen, som sier at politiet skal gå inn i en slik situasjon umiddelbart. Hvordan har det vært for deg å følge debatten om politiets innsats?
- Instruksen sier at politiet umiddelbart skal gå inn, selv med fare for egne liv. Men situasjonen 22. juli var ekstrem. Folk fulgte ordre og gjorde det de kunne. Jeg syns det blir feil med kritikk på individnivå. Men vi trenger kanskje en diskusjon om håndhevingen av instruksen.
samfunn@dagsavisen.no
