Libak er fylkessekretær for AUF i Akershus. Hun har minst fire skuddskader i kroppen etter at Anders Behring Breivik skjøt henne og de andre mens de gjemte seg bak et piano i Lillesalen i Kafèbygget. Hun klarte likevel å reise seg og løpe ut. 

– Jeg husker følelsen av å bli truffet. Det gjorde ikke vondt, men jeg skjønte det med en gang allikevel. Jeg mistet følelsen i begge hendene og trodde først de var skutt av, sa Libak.

«Nå dør jeg»

Hun skal ha sett flere av vennene bli skutt, men husker ikke dette. På vei ut av salen mener hun at hun holdt hendene foran ansikttet for ¨å prøve å stanse blodet.

– Jeg løp mot utgangen, men merket at jeg ikke hadde kontroll på kroppen min og tenkte at «nå dør jeg, sånn er det å dø,» forklarte hun. Da hun kom utenfor stanset hun opp for igjen å prøve å stoppe blodet.

– Blodet var overalt, og er man skutt så mange ganger, har man ikke hender nok. Og hendene funka ikke så bra de heller. Jeg ropte flere ganger at «jeg er skutt, jeg kommer til å dø.» Men da jeg så situasjonen rundt meg, skjønte jeg at det ikke bare er jeg som er skutt, at dette er mye større enn meg, forklarte hun. Flere løp rundt henne i panikk, men noen venner stoppet opp og bestemte at de ikke ville løpe uten henne.

– Jeg har aldri sett noen løpe så fort eller være så sterk, forklarte hun om Ole Martin Juul Slyngstadli (18) som bar henne gjennom skogen.

Hører skudd hele tiden

De gjemte seg i skogen ikke så langte fra pumpehuset. Hver og en av de som var i skogen, fikk ansvar for hver sin skade på Libak, som de skulle passe på for å stoppe blodet. Hun ble lagt opp på en person fra Norsk Folkehjelp for at hun skulle holde varmen.

- Alle var veldig redde, men alle var positive. Var det en som ble redd, var det en annen som tok ansvar og sa at dette går bra.

Hun fortalte at det etterhvert ble vanskelig å snakke fordi hun fikk så mye blod i munnen. Da lå hun og så på et blad, og tenkte at det er rart at det forsatt finnes noe så vakkert mens dette grusomme skjer.

- Vi hører skuddene hele tiden. Plutselig er de nærmere. Veldig nærme. Jeg har i ettertid skjønt at dette var ved pumpehuset. Folk skriker og folk som roper. Så blir det veldig stille.

Ifølge Libake er det en av de andre i skogen der som vil ned og hjelpe de som ligger ved pumpehuset. Men en av de andre jentene, som vanligvis er en stille person, slår fast at akkurat nå skal de ligge "jævlig" stille. 

- Alle skjønte alvoret. Vi lå veldig stille. Breivik passerer oss med to meters avstand. Det var ingen god gjemmeplass vi lå på, rett ved stien. Hadde han sett i vår retning hadde han sett oss.

Hun forklarte også at det ikke var noen av de andre som tenkte på å rømme bort fra stedet selv, at samholdet i den lille gruppen var sterkt.

Snubler over døde

Rett etter får de en telefonoppringing om at han er tatt, og etter en tid blir de evakuert fra øya. Vennene vil bære henne ned til en båt som er kommet. Men de snubler over de døde på veien og faller. Det er da det går opp for henne, hvor mange som var døde. 

På vei over i båten holder hun på å miste bevisstheten, men vennene holder henne våken. Men hun ber dem se bort.

– Jeg sa, ikke se på meg, det kan gi traumer å se meg for jeg er så skadd. Da svarte hun, og det var hennes ord; Nei, Ina, du er veldig vakker, forklarte 22-hun.

Hun forteller at hun hele tiden hadde en stemme i hodet som sa at hun kom til å dø, men at dette ikke er farlig. Det er bare som å sovne.

- Men da jeg kom i trygghet på landsiden begynte jeg å få et håp, at jeg ikke kom til å dø likevel.

Men så overhørte hun to politimenn som snakket om at det trolig var en bombe i gjerningsmannens bil.

- Da ble jeg redd og reiste meg fra båren. Jeg sa vi måtte bort. Men ambulansesjåføren roei meg. Da vi kjørte følte jeg meg trygg igjen, fortalte Libak.

Hun ble liggende på sykehus i flere uker. Sammen med andre skadde på sykehust kalte de seg for Ullevål AUF.

Som et balltre i armen

Marta-Johanne Svendsen (17) forklarte at det føltes som å bli slått av et balltre da hun ble skutt i armen på Utøya. Hun var i nærheten av hovedbygget da hun hørte de første skuddene. Sammen med noen venner gikk hun til teltplassen, men da de hørte skuddlydene bli høyere, la de på sprang.

– Jeg tror jeg sprang litt alene, siden jeg sprang saktere enn andre. Noen gutter tok meg igjen, men de falt, og jeg så ikke om de reiste seg igjen. Da jeg kom til enden, merket jeg at sølen sprutet, forklarte hun. Sølespruten kom fra skuddene som ble avfyrt etter dem.

– Jeg kjente en plutselig smerte i armen, det føltes som et balltre. Jeg klarte ikke bevege meg fort lenger, bare stoppet helt opp. Men noen venner fikk meg videre, og vi gikk ned til Norsk Folkehjelp-teltet ved skolestua, sa Svendsen i retten.

De fikk kontakt med Even Andre Øien Kleppen fra Norsk Folkehjelp som fikk dem inn i Skolestua. Hun ble tatt på et soverom, der hun gjemte seg under senga.Hun hørte at Breivik gikk utenfor, og at han tok i dørhåndtaket. Da han rett etter avfyrte spkudd mot døra, brøt det ut panikk i skolestua.