Av: Dag Eigil Rusnes
Sikker kan man jo aldri være, men vi antar at en hel del har fått med seg at vi faktisk har ikke har hatt vinter så langt denne sesongen. Det begynner å bli noen år siden sist vi hadde en skikkelig kaldvinter med alle dens attributter, med snø, islagte vann, brøytekanter og glatte veier. Vi må faktisk tilbake til 2010. Så når sant skal sies, så er vel vinter noe vi siddiser ikke er direkte bortskjemt med. Den årstiden man på andre kanter av landet vanligvis har beæret med betegnelsen «vinter», er her normalt ensbetydende med fem–seks varmegrader og et bortimot sammenhengende regnvær fra oktober til april. Eventuelt ispedd et parodisk, vinterlig intermesso i form av noen snøklatter som med en smule flaks kanskje ligger en dags tid. «I år var vinteren på en torsdag», kunne man en gang sånn halvveis oppgitt lese i lokalavisen. Kong Vinter gjør sjelden direkte umak med å ta turen hit til den lett fallerte oljebyen. Og utrolig nok, når det vinterlige kongebesøket en sjelden gang innfinner seg, så klager folk over det, også. Ja, verden er i sannhet merkelig. Men det er jo så rett, det salig Ivar Aasen skrev: «Til lags åt alle kan ingen gjera.»
Vi for vår del husker ellers godt da vi våknet opp til rundt 70 cm nysnø 8. februar 1969. Ikke var vi spesielt liten, heller. Vi var faktisk en stor skolegutt på 12 år. Jada, vi er en godt voksen herre. Dette var attpåtil på en lørdag, og vi skulle på skolen. Voksne mennesker i vår aldersklasse har nemlig opplevd dette, det var faktisk skoledag på lørdager helt fram til en gang på 1970-tallet. Skikkelig stavnsbinding, det rene skoleslaveri. Helt forferdelig. De voksne hadde selvsagt lørdagsfri, og vi hadde et bestemt inntrykk av at moderen og faderen ikke var helt uten en viss skadefryd da de vekket avkommet den morgenen. Vi vaklet ned, og kikket ut vinduet. Utenfor var det som om hele byen var innhyllet og formummet, hvilket den jo også var. Trærne var nedtynget av snø i en grad vi vel knapt har sett verken før eller siden, og en del greiner var brukket. Faderen gikk og lurte på om taket holdt. Det var helt surrealistisk. Og det var selvsagt ingen som kom på å slå på radioen. Det eneste de voksne var oppsatt på, var å få oss ut og av gårde til skolen. Vi lurte på om det virkelig kunne være nødvendig, men det var ingen bønn. Slett ikke. Man kom jo fra et pliktoppfyllende hjem, av pliktoppfyllende foreldre og besteforeldre og oldeforeldre, og det var jo en plikt å gå på skolen, uansett vær- og føreforhold. Så bare hold slutt med den sippingen, gutt, få på deg vinterklærne og kom deg i vei! Hva i all verden, tror du at du kommer fra en familie av unnasluntrere og skoleskulkere? Nei, under krigen, da var det greier. Da måtte vi karre oss minst en halv kilometer til utedoen, selv om det var 20 grader minus, og samtlige 20 søsken, søskenbarn, onkler og tanter hadde magasjau på en gang! Og til skolen måtte vi gå en halv mil på bena hver enda dag, med fiskeskinnsko eller trebånner, og vi slapp ikke unna om det så regnet tollekniver, og var vi for sene, så fikk vi smake både linjalen og pekestokken! Knapt var det med mat, også. Så kom ikke her og klag. Ja, det var tider, det hadde vært tøft for dagens sveklinger, nei, vet du hva! Så, kom deg ut!
Og vi gav oss pliktskyldigst i vei. Nå har vi aldri vært så spesielt høy av vekst, ei heller da. Og 70 cm med snø var ganske tungt å gå i, helt opp til Storhaug skole. Totalt kaos, og fullstendig ubrøytet. Det var nærmest en mellomting mellom vading og svømming, en kamp med om ikke det våte, så i alle fall det hvite element. Vi kavet oss i vei over en etter måten lang distanse, og husker ennå blodsmaken og mattheten. Og vi forbannet oss på at noe slikt ville vi ikke akseptere å bli tvunget til flere ganger. Endelig kom vi fram til skoleporten, som for øvrig så særdeles nedsnødd og forlatt ut. Vi så oss omkring, og fikk etter hvert øye på Jonnemann, han som hadde en far som var «kagemann». Hvilket utlagt betød at hans foreldre drev et lokalt og velkjent bakeri i Kannik. Jonnemann hadde også blitt sendt i vei ut i snøkaoset. Jonnemann kom nemlig også fra en familie med særdeles pliktoppfyllende mennesker. På skoleporten hang det en håndskrevet plakat. Og sammen kunne vi lese den herlige teksten: «Skolen er stengt i dag, grunnet snøfallet». Vi så megetsigende på hverandre. Og sammen kavet og svømte vi oss hjem igjen.
Vi kom hjem, rimelig utmattet. Og samtidig, rasende. Hvorfor i huleste ble vi sendt ut på denne ekspedisjonen, når alle andre foreldre hadde hatt vett nok til å la ungene bli hjemme? Normalt ville både faderen og moderen reagert sterkt på den slags ufinhet fra barnemunn. Men nå så de rimelig skyldbetynget ut. De hadde nemlig etter hvert hatt vett til å slå på radioen. Og der, på «Lokalen», ble det gang på gang opplyst om at skolene var stengt, og at ungene burde holde seg hjemme …