Stavangers mørkeblå stolthet er inne i sin mest kritiske fase siden nedrykket i 1986. Viking ligger nederst på tabellen, og økonomien er så dårlig at ledelsen er i gang med livreddende tiltak. Omverdenens reaksjoner er en del av det herlige med fotballen; vi er mange som sitter på tribunene og vet bedre enn både trener og direktør om hvordan laget skal spille og klubben drives.
For Vikings del er historien en stolthet og en årsak til at diskusjonene rundt klubben blir så følelsesladde. Førsteplass på maratontabellen siden 1948, flest sesonger i øverste serie og med et premieskap bare Rosenborg topper, er en forpliktelse og et varsel om at Vikings redningsmenn ikke må se for ofte i bakspeilet. Å bry seg for mye med hva som ble gjort for 13–14 år siden er lite fruktbart for dem som skal løfte Viking i dag. Samtidig må kritikerne med tribunekompetanse se avgjørelser i kontekst. Viking stadion ble bygget – svært billig – i en tid da anlegg skulle moderniseres ut fra nye krav og standarder. Publikum fylte opp tribunene, høy oljepris drev inn sponsorkronene, og i likhet med andre bedrifter i regionen bremset den daværende Viking-ledelsen ikke før de måtte. Finanskrisen i 2008 gikk ut over publikumsinntekter, oljeprisfallet i 2014 strupet sponsorinntektene – og utsatt for det økonomene kaller en «dobbel dip» skraper Viking nå bunnen sportslig og økonomisk.
Kommunal overtakelse av Viking stadion trenger ikke å være et nederlag, snarere kan en kommune som har tjent på makeskiftet før byggingen i begynnelsen av forrige tiår, løse flere problemer på én gang. Viking blir kvitt driften av et anlegg som ble bygd ut fra helt andre forutsetninger og økonomiske perspektiver, mens kommunen ved å skifte om til kunstgress kan tilby et stadion og treningsbane som Stavanger-lag innen toppfotball, lokalfotball og breddefotball kan ha nytte av hver dag.