Annonse
Erik Nevland header inn Vikings tredje mål i 4-2-kampen mot Chelsea, og skaper fotballhistorie. Slike øyeblikk kommer neppe tilbake. FOTO: LARS IDAR WAAGE

Viking – mer enn en klubb?

KOMMENTAR: Més que un club. De gule setene blant tusenvis av blå på Camp Nou danner Barcelonas motto. En fotballklubb må være mer enn en fotballklubb. Den må være en del av noens sjel.

Annonse
Rogalandsavis

Nå ligger Viking nede. Ydmyket, latterliggjort, ruinert og degradert. Jeg tar nedrykket og alle krisene personlig. Viking er en syk venn i dyp og desperat nød. Jeg prøver så godt jeg kan å være en venn tilbake. Jeg går på alle hjemmekamper iført Viking-jakke, jeg applauderer spillerne etter at de har tapt 1-7 mot Vålerenga, jeg kommer til å være på L-feltet neste år når Viking møter Levanger og Åsane. Viking ble tidlig en del av min sjel – i den grad jeg har en – fordi jeg vokste opp et skrudd frispark vest for Stavanger stadion.

På oversiktene over utdelt fotballtalent var jeg i feil ende av skalaen, men fotballen har noe for enhver. På tidlig 70-tall da alt Viking foretok seg glimret av gull, var jeg den lille drittungen som assisterte Kjell Schou-Andreassen med tidtaking på løpetreningene, eller hev meg ut i Bretlandsgata hvis «Annasen» (Anbjørn Ekeland) eller «Slinningen» (Sigbjørn Slinning) moste ballene over tyskerbrakken. Vi var noen gutter i nabolaget som brukte Stavanger stadion og Vikinghuset som vår fotballfritidsordning flere tiår før noen startet denslags. I 2017 er fotballstjerner halvguder på TV, mens jeg var på hils med Trygve Johannessen i i nærbutikken. Stjernene var ekte mennesker som gikk rundt i mitt eget nabolag.

Nostalgi og vandring langs «memory lane» er bestanddeler i fotballens sjel. I samlingen min har jeg et knippe Viking-øyeblikk som kampene mot Köln, Barcelona, Sporting Lisboa og Chelsea (vel, jeg feiget ut og takket nei til billett av frykt for ydmykelse) – for ikke å glemme høstsøndagene på 70-tallet da seriegullet kom til Stavanger fordi det var en naturlov at seriegullet kom til Stavanger. Synet av en oppgitt Wolfgang Overath, en utspilt Pep Guardiola, en ydmyket Peter Schmeichel og en utslått Frank Lampard, er opplevelsene Viking raust ga de av oss som er gamle nok. http://www.dagsavisen.no/rogalandsavis/forventer-at-spillerne-revansjerer-seg-1.1045476

Sportsjournalistene, fotballekspertene, klubbsjefene, styrene, eierne og alle andre jager rundt etter forklaringer på hvorfor Viking falt så dypt. De fleste har litt rett, noe av det de sier og skriver om elendig økonomi, tilskuersvikt, dårlige valg og elendige spillerkjøp vil være deler av sannheten, men egentlig koker det ned til hva som kan gjøre Viking til mer enn en klubb. Barcelona er mer enn en klubb, den er et symbol på katalansk frihetskamp. Liverpool og Manchester United står for noe mer enn å stille med halvgode fotballag – de har bundet sammen byene sine gjennom tragedier som de 96 ihjeltråkkede på Hillsborough Stadium og flystyrten i München. Motvillig må jeg innrømme at til og med Rosenborg er mer enn klubb, takket være bragdene mot flere av Europas beste lag da Nils Arne Eggen var trener.

Uten at Viking innimellom «punches above their weight», ypper seg mot de store og slår Rosenborg i stedet for å selge de beste spillerne til trønderne, ja uten dette degraderes Viking til en breddeklubb. En breddeklubb med stolt historie, en bydelsklubb for Eiganes og Våland – til og med en bydelsklubb uten bydel siden klubbhuset, Vikinghallen og stadionet ligger spredd utover Stavanger. Det er marerittet som kan bli virkelighet; at opp av ruinene stiger ikke fugl Fønix, men en bydels- og breddeklubb med et stort pokalskap.

Det er usannsynlig at Viking noensinne møter Chelsea eller Barcelona i tellende kamper igjen. Det økonomiske gapet mellom en blakk klubb i Stavanger til Barcelona er større enn Viking-eiernes samlede formuer, derfor må det andre midler til for å være mer enn en klubb. Viking må dyrke sine røtter, være andre klubbers hjelpsomme storebror,  komme nærmere folket og legge A-lagstreninger til Stavanger stadion slik at jentene og guttene i klubben får noen lokale forbilder. Spillerne kan ikke vises på Viasport med Messi og Ronaldo, men de kan i hvert fall vise seg på Vikinghuset. Brodd-ungene vet hvem Preben Erland er, han er blant dem på Midjord flere ganger i uken. Det kan vel være en fordel at Vikings mange unge talenter – som klubben skal leve av framover – i hvert fall vet hvordan Vikings A-lagsspillere ser ut? Det vet de ikke i dag.

Det er ingen skam om Vikings krise løses ved et kommunalt stadionkjøp, AC Milan greier seg fint på et kommunalt anlegg. Krisen løses heller ikke av nostalgi – krisen mellom Viking og de over 16.000 som burde ha fylt tribunene hver hjemmekamp kan bare repareres hvis klubben nærmer seg folket igjen. For at Viking skal slutte å være Stavanger-gutters springbrett til Rosenborg og bli et  mål i seg selv, må eierne innse at klubben er noe mer enn aksjeposter og pynt, men folkets eiendom og siddisers sjel. Først da kan Viking bli mer enn en klubb.

PS: Artikkelforfatteren er medtrener på breddelaget Viking jr. 2.

Annonse