– Vi kan ikke late som om ting ikke angår oss

– Norge er en del av Europa, og bevegelsene som preger kontinentet preger også oss. Vi er tross alt en del av alt som skjer, og vi kan ikke late som om vi er immune mot det, eller at det ikke angår oss. Det gjør det, enten vi vil det eller ikke, i og med at vi er så nært knyttet til Europa, sier forfatter, idéhistoriker og journalist Simen Ekern til RA.

I løpet av flere år har han fulgt og intervjuet flere høyrepopulistiske europeiske ledere, som blant annet Nasjonal Fronts Marine Le Pen og tyske Alternativ für Deutschlands Frauke Petry. Han ga nylig ut boken «Folket, det er meg. Den europeiske høyrepopulismens vekst og framtid», og holdt fredag foredrag om utgivelsen under Kapittel.

– Du nevnte ord som «mørkt» og «dystert» flere ganger i foredraget ditt. Hvorfor det?

– Det som er mørkt er de gangene jeg får innblikk i noen av ideene om hvor de tenker samfunnet er på vei. Innenfor bevegelsene er det mange som opererer ut ifra en idé om at mennesker ikke kan leve sammen på tvers av religiøse eller kulturelle skillelinjer. Sånne ting synes jeg er mørkt og skremmende, sier Eikre.

Effektiv strategi

– Hvilke likhetstrekk er det mellom det du har sett i Europa og her hjemme?

– Det mest like er kanskje den nye nettavisen Resett og Alliansen, selv om de er små. Men også i det mer etablerte livet, hvor vi ser Tybring-Gjedde og Listhaug, er det likheter i måten det argumenteres på. Hvor man kobler en nasjonalromantisk idé om hva Norge skal være opp mot terrorisme og islam. Og også den populistiske tanken om at det finnes oppfatninger som «folk flest» har. Det er en effektiv strategi som også fungerer bra i Norge, sier Ekern, som legger til at han mener frykt og bekymringer skal tas på alvor, men at en ikke bør dyrke det.

– Det har vi mange eksempler på i norsk politikk, sier han.

Trekk og tendenser

Ekern er forsiktig med å sammenligne norske politiske partier med europeiske partier, men mener det finnes likhetstrekk.

– Det finnes trekk og tendenser i alle Europeiske land, inkludert Norge. Det er åpenbart, sier Ekern.

Likevel har han holdt Norge utenfor i boken, og mener leseren selv må trekke linjene.

– Norge er ikke en isolert øy, så mye av dette er tendenser som finnes i flere partier, spesielt når det er snakk om politisk kommunikasjon, og hvordan man skal få fram et budskap. Som for eksempel når et parti sier noe, for så å gå tilbake på det. Der finner man nok mange paralleller både til lokal og nasjonal politikk i Norge, sier Ekern.