Av: Helge Gabrielsen, Stavanger Høyre
Har du sett filmen om Elisabeth som er produsert av TV BRA? Den forteller historien om Elisabeth som gjennom hele oppveksten har hatt behov for tilrettelagt undervisning. Dette har hun fått gjennom hele sitt utdanningsløp. Det er en historie om at Elisabeth sine behov i skolesammenheng har blitt sett og tilrettelagt for på en god måte, men det er også en historie om dyp fortvilelse etter fullført utdanning og når det voksne livet hennes starter. Når Elisabeth var ferdig med videregående skole, gledet hun seg til å få en tilrettelagt arbeidsplass, men den har hun ventet på i over ett år, og har fått beskjed om at dette kan ta veldig lang tid. Moren til Elisabeth forteller hvor vondt det er når hun selv er på arbeid og tenker på hvordan dagene til Elisabeth er. Hvor ensomme og innholdsløse dager hun har. Elisabeth gråter mens moren forteller – og det er vondt å se på. Og jeg som seer tenker på hvorfor ikke noen bare kan gi henne en jobb? Historien om Elisabeth er ikke enestående – og det er kanskje det tristeste av alt med reportasjen til TV BRA.
Arbeidsforskningsinstituttet har dokumentert at på landsbasis står mange tusen i kø for å få en tilrettelagt jobb. I AFI-rapport 14/2012 skrevet av Spjelkavik, Børing, Frøyland og Skarpaas beskrives at man i 2015 forventet at behovet for Varig tilrettelagt arbeid (VTA) i skjermet virksomhet ville øke med 20–50 prosent. Da er det et stort paradoks at antallet VTA- plasser i denne perioden bare har hatt en marginal vekst på noen få prosent.
I forslaget til statsbudsjett for 2017 holdes nivået på tiltaksplasser for personer med nedsatt arbeidsevne på dagens nivå med 58.000 tiltaksplasser, inkludert 9400 plasser for VTA. Det er dokumentert at om lag 120.000 personer med nedsatt arbeidsevne trenger et arbeidsrettet tiltak. Med 58.000 tiltaksplasser vil nærmere 60.000 fortsatt stå i kø og vente på å få et tilbud. I fjor var denne ventetiden på 430 dager. Jo lenger man venter, jo vanskeligere er det å komme tilbake i jobb. For denne gruppen er arbeid et knapphetsgode.
Det kunne vært laget en reportasje om alle disse menneskene som ikke har noe å gå til om dagene og som kanskje aldri har fått muligheten til å jobbe. Om hvordan de hver dag skal motivere seg til å stå opp til ingenting, ingen som trenger dem, ingen mestringsopplevelse, ingen plan for dagen, ingen å snakke med og ingen følelse av å være inkludert. Ja, jeg vet at denne situasjonene beskriver tilværelsen til mange av oss funksjonsfriske også som har mistet jobben i «oljekrisen», og du spør deg kanskje om hvorfor det er så mye verre for dem som har nedsatt funksjonsevne – og svaret er enkelt. Vi har rett og slett et mye større nettverk rundt oss som kan aktiviseres. Reportasjene er det for få av. Derfor går vi hver dag til vår daglige dont og priser oss lykkelige over hvor heldige vi er som bor i verdens beste land. Og vi har mange ting å være stolte av i Norge, men måten vi møter behovet for tiltaksplasser for personer med nedsatt arbeidsevne er ikke en av dem. Jeg har i flere sammenhenger møtt mennesker som forteller om å ha gått på en skole med elever med spesielle behov. Målet har vært at de skal integreres så godt som mulig med de andre barna. Hele skolegangen får de tilrettelagt undervisning, enten i egne klasser eller sammen med de funksjonsfriske elevene. Jeg kan ikke forstå annet enn at situasjonen de møter etter fullført skolegang må kjennes som et slag med en stekepanne rett i ansiktet. Noen venter i opp til 430 dager på å få nytt innhold i hverdagen – noen til og med lenger.
Norge har flere hundre bedrifter som tilbyr tilrettelagt arbeid i skjermet virksomhet. I Stavanger-regionen har vi også flere. En av disse er Attende på Forus. Deres arbeid er å skape verdier med utgangspunkt i de verdiløse i samfunnet. For det er faktisk slik at noen aldri får oppleve å bli sett på som noe annet enn verdiløse i det arbeidslivet som vi andre er en del av. I vanskelige tider som nå er det enda verre – fordi de kommer enda lenger bak i køen – bak oss funksjonsfriske som kanskje også leter etter en jobb nå. De er uføre, psykisk utviklingshemmede, har downs syndrom eller sliter med psykiske problemer. Stadig flere er ungdommer. De funker ikke i systemet og de er usynlige for mange av oss. De med synlige handikap møter vi så sjelden at vi blir usikre på hvordan vi skal hilse eller slå av en prat når vi møtes. Vi møter dem ikke i arbeidslivet – de får ikke jobb der vi jobber. Vi lever i en verden som ikke alle får delta i til tross for et brennende ønske om å være til nytte. Skape verdier, bli sett, få anerkjennelse, betale skatt og bidra til fellesskapet. Ingen av dem får muligheten der du jobber. De er for svake – for lite produktive – for lite selvstendige og for krevende å følge opp.
Med disse verdiløse arbeidstakerne hadde vekstbedriftene i Norge en samlet salgsinntekt på 840.343.556 i 2007. Som hver enkelt av disse menneskene så sliter bedriftene med fordommer om at det er ikke ordentlig arbeid de driver med her.
Det er få områder innen samfunnslivet hvor en kan studere endringer i menneskesyn mer inngående enn i vår behandling av de utviklingshemmede. Bare i den korte perioden – historisk sett – som den institusjonaliserte omsorgen har eksistert, har vi sett flere markante snuoperasjoner i samfunnets holdning. Sist gang dette skjedde var da HVPU-reformen ble gjennomført tidlig på 1990-tallet (HVPU var forkortelsen på Helsevernet for psykisk utviklingshemmede, betegnelsen som ble gitt på det som inntil 1970 hadde gått under navnet åndssvakeomsorgen). Det skjedde med stor effektivitet og konsekvens. Motivasjonen for reformen var et humanistisk ideal som ikke lenger aksepterte å se på de utviklingshemmede som et kollektivt fenomen.
Følgelig måtte de store institusjonene legges ned (Nærlandsheimen/Bakkebø), og de utviklingshemmede gis individuelle rettigheter knyttet til deres hjemkommune.
Reformen for personer med utviklingshemning skulle ikke bare være en organisatorisk endring. Reformen skulle også markere en ny utviklingsbane for hele samfunnet, på alle livsområder. Den skulle bidra til inkludering og deltakelse. En rekke rapporter har de siste årene slått fast at målet om inkludering og deltakelse ikke er nådd. På en høringskonferanse i 2007 sa professor Johans Sandvin blant annet at en av barrierene som hindrer utviklingen av et inkluderende samfunn er våre egne mentale bilder. Vi har problemer med å forestille oss hvordan det mangfoldige samfunnet faktisk ser ut
I dag har gruppen mange nye rettigheter, blant annet rett på egen bolig. Noen er også så heldige å ha en jobb – men dette er enda ikke en lovfestet rettighet. Arbeidsplassene er formålsbedrifter eid av kommuner og fylkeskommuner med spesialkompetanse på tilrettelegging. Bedriftene konkurrerer i det åpne markedet om oppdrag, og inkluderer ansatte med nedsatt arbeidsevne i leveransene. Denne organisasjonsformen gir denne gruppen en arbeidssituasjon som er så nært knyttet til ordinært arbeidsliv som mulig.
Siden 2015 har rammebetingelsene til disse bedriftene endret seg dramatisk fordi politikerne har ønsket å bruke nye virkemidler i forhold til de problemstillinger formålsbedriftene har jobbet med. Dette medførte blant annet anbudsutsetting av arbeidet knyttet til den gruppen som står nærmest ordinært arbeidsliv. Nå ser kommunen på de tiltakene som er igjen i bedriftene og som retter seg mot de varig tilrettelagte arbeidsplassene for mennesker med nedsatt arbeidsevne og som ikke har arbeid som en lovfestet rettighet. Her har regjeringen vedtatt at det skal gjennomføres nasjonale forsøk knyttet til organiseringen av arbeidet for denne gruppen. Noe av bakgrunnen er dokumentet NOU2016 – På lik linje hvor 1 av 8 punkt omhandler arbeid. Denne beskriver hvordan utviklingshemmede blir diskriminert med særordninger hele livet og at løsningen kan være at kommunen overtar ansvaret for den totale omsorgen knyttet til disse menneskene. Å sikre plasser for de svakeste og få en økning i antall tiltaksplasser for å redusere ventelister er hovedargumenter bak denne vurderingen.
Jeg stiller spørsmålet om ikke dette blir enda en særordning for denne gruppen. En kommunal overtakelse av VTA vil innebære en grov forskjellsbehandling og diskriminering av en hel gruppe mennesker. Brukerorganisasjonene frykter institusjonalisering ved kommunal administrasjon hvor kommunen som et sparetiltak flytter arbeidsplassen inn i boligen. De understreker viktigheten av skille mellom arbeid og omsorg. I tillegg forteller en nylig doktorgrad av Reinertsen at de som jobber i arbeidsmarkedsbedriftene fortalte om en høyere livskvalitet enn dem som jobbet i kommunale foretak.
I ansettelsen i en attføringsbedrift er de ansatte på ordinære vilkår, betaler skatt og er beskyttet av arbeidsmiljøloven på lik linje med oss andre. Attende sine arbeidstakere jobber med ordinære produksjonsoppgaver for ordinære kunder i et konkurransedrevet marked. På julebordet feirer man resultatene som alle har bidratt til. Det å bidra til et resultat i en bedrift som konkurrerer med andre bedrifter er noe annet enn å aktiviseres for å ha noe å fylle dagene med. Det handler om å være så nær opp til ordinært arbeidsmarked som mulig. Dette harmonerer også godt med utviklingen i Nav hvor ordinært arbeidsliv løftes fram som nøkkelen. Arbeidsmarkedspolitikken skal og må være lik for alle grupper i samfunnet – ved å ta noen mennesker ut av den statlige arbeidsmarkedspolitikken og legge dette til kommunen diskriminerer man dem som aller mest trenger en arbeidsmarkedspolitikk. Regjeringen legger opp til at flere oppgaver skal utføres på kommunalt nivå, men kommuner kan få dårlig økonomi som vil medføre harde prioriteringer, og det er liten grunn til å tro at jobb til disse arbeidstakerne blir prioritert foran barnehager, skole og sykehjem som er lovpålagte oppgaver – noe arbeid til denne gruppen ikke er. Det skal ikke spille noen rolle om man bor i en rik eller fattig kommune når man har disse behovene. Man skal ha et tilbud uansett. Det handler om verdighet.
For kun gjennom arbeid kan vi bidra til integrering i samfunnet, bryte ned fordommer og inkludere dem som står utenfor og som trenger bistand for å komme inn og bidra med det de kan skape av verdi. Og når rapportene forteller at målet om inkludering ikke er nådd, hva er da en riktig utvikling av politikken for denne gruppen? I A-magasinet 17. mars 2017 fortelles en historie om et hotell i særklasse. Historien er fra Italia. Skal vi få slike historier i Norge, må politikerne endre sine mentale bilder som professor Johans Sandvin i 2007 beskrev som de viktigste hindrene for videre utvikling for denne gruppen. Denne gruppen har en restarbeidsevne – spørsmålet er om de skal ha rett til å bruke den.
Og for deg som lurer på hvordan det gikk med Elisabeth så fikk hun altså jobb. Hun jobber nå med å bidra til gode hotellfrokoster på et hotell i Bergen. Dette skjedde fordi historien hennes ble kjent. Det er flere tusen ukjente av disse historiene. Bare i Attende er det 114. Nå vet du om dem – tenk på det – og på hva du kan bidra med for inkludere dem som står utenfor.