Annonse
Ap-leder Jonas Gahr Støre på vei inn til valgvake sammen med kona Marit Slagsvold og rådgiver Camilla Ryste (t.h.). Støre erkjente nederlaget like før midnatt. FOTO: VIDAR RUUD, NTB SCANPIX

Venstre om for Ap

KOMMENTAR: Ap har latt venstresidens symbolsaker gli over til venstre mens Jonas har flørtet med Venstre, skriver Bjørn G. Sæbø i denne kommentaren.

Annonse
Rogalandsavis

2017-valgkampen har vært historien om polarisering og de symboltunge enkeltsakene. Der Ap kunne love 15 milliarder mer i skatt, scorer de rødgrønne vippepartiene på løftene om å redde verden.

«Symbolpolitikk» blir som regel uttalt med et fnys fra borgerlig side, men av og til stikker misunnelsen fram. De rene og ranke sakene, den politisk korrektheten og viljen til å redde klimaet og verden (spesielt den 3.) har ofte gitt venstresiden en moralsk overlegenhet. Jeg har lempet såpass mye sørafrikansk hermetikk ut av kolonialbutikker i Bergen og deltatt i sitt ned-aksjoner mot utenriksministre for miljøets skyld, at jeg kjenner igjen bruset som fyker gjennom SVs og Rødts valgvaker. De to røde ytterpartiene har overtatt eierskapet til EØS-motstand, klimasaken og offentlige velferdstjenester, mens Ap dyrker kompromisser og mellomløsninger.

«Skjønnheten ligger i kompromissene» er en av de viktigste stoltenbergske læresetningene. I posisjon var Jens Stoltenberg en mester i å lime sammen kompromisser som fikk med seg partnerne Sp og SV. I opposisjon har Jonas Gahr Støre prøvd på noe av det samme. Mens SV og Rødt framstod rene og ranke i synet på konsekvensutredning i Lofoten og Vesterålen, kompromisset Ap seg fram til en mellomløsning bare politikknerdene kan elske. Der SV og Rødt kan si tvert nei til EØS må Ap opptre så ansvarlig at det knapt er åpning for kritikk.

Ett av Aps mange problemer for tiden er mangelen på en indre opposisjon. Riktig nok er Trond Giske en av to nestledere sammen med Hadia Tajik, men trønderen har vært lojal mot den offisielle partilinjen. Antakelig er frierier i retning venstre – og ikke Venstre – noe av det viktigste Ap kan gjøre i gjenreisningsarbeidet sitt. Det er påfallende at til og med teknokraten Jens hadde en miljøvisjon i form av CO2-renseanlegget på Mongstad. Månelandingsprosjektet floppet riktig nok, men Jens prøvde i det minste, og alle som har vært i nærheten av den nåværende generalsekretæren i Nato har fått med seg en forelesning om CO2-kvotenes fortreffelighet. Jens hadde en tilnærmet grønn sak eller to i ermet. Jonas har overlatt de grønne sakene til partiene til venstre for Ap.

Det er breddepartienes forbannelse å kompromisse, utvanne og bygge bruer over motsetninger. Samtidig må breddepartienes ledelse forstå sin egen samtid så godt at de kan lage politikk ut av rådende stemninger. Ap har ikke kommet med de gode svarene på klimaspørsmålet, partiet har ikke skjønt at unge velgere i de største byene er blitt mer radikale de siste fire årene. Parisavtalen har hatt mye å si, det samme har nok Frps hardkjør i flyktningpolitikken.

Sakene fløy over til venstre og Jonas flørtet med sentrum. Dét er noen av grunnene til at Ap fikk en så stygg knekk i 2017-valget.

Annonse