Trio som sier 6 – i en forestilling til 4

Anmeldt av Engwall Pahr-Iversen

Også assosiasjonenes veier kan være svært så uransakelige. Mens jeg er godt plassert på mitt midtre sete på 3. rad, og venter på at «Diktatoren» skal utspille seg foran mine øyne og tale til min eventuelle sjel, faller et par tanker ned i mitt bakhode.

Den ene en vennlig forundring over at et for første gang – forestillingen er den første norske sceneversjonen av Chaplins film «The great dictator» – kan vekke en slik betydelig begeistring at teatrets hyggelige herolder lenge har gjort hva den blussende «bjørnstjernen» hevdet at selv fjellene bare skulle gjøre ved helt spesielle nasjonale høytidsstunder: «å rope langt hurra...»

Den neste tanken er et dobbeltminne fra salig Charles Chaplins munn: «Livet er en tragedie på nært hold, men en komedie på avstand», som for meg alltid har hatt sin relevans. Dernest mintes jeg hans smule selvbiografiske forklaring på unnfangelsen av filmen «Diktatoren» på det sene 1930-tallet: «Jeg prøvde å skrive en film for Paulette (Paulette Goddard som han den gang var gift med og som da var hans førstevalg som kvinnelig motspiller). Men jeg kom ingen vei. Hvordan kunne jeg gi meg i kast med kvinnelig lunefullhet eller tenke på romantikk og kjærlighetskonflikter, mens galskapen ble vakt av den avskyelige og groteske Adolf Hitler?»

Chaplin har senere utdypet dette hitlerske dilemmaet i sin selvbiografi «Mitt liv». I den medgir han at «mannen med barten virket bare komisk på meg, som en dum og ekkel imitasjon av min egen landstryker på kinoduken. Men da Einstein og Thomas Mann ble tvunget til å forlate Tyskland, var Hitlers ansikt ikke komisk for meg lenger.»

I teatrets bruksanvisning for oppsetningen, heter det at «Diktatoren er historien om tiden mellom to verdenskriger. Et intermesso hvor galskapen slet seg løs, friheten gikk på nesen og menneskeheten fikk seg noen spark bak. Adenoid Hynkel er Tomanias maktglade og brølende diktator. Men han har en dobbeltgjenger: en forfulgt, liten jødisk barberer med hukommelsestap. Mens diktatoren drømmer om verdensherredømme og planlegger å invadere nabolandet Osterlich, drømmer barberen om en verden i fred..».

Selv om lydfilmen «Diktatoren» ble en publikumssuksess på linje med Chaplins tidligere stumfilmer, ga flere av de amerikanske aviskritikerne tydelige uttrykk for de prøvelser som Chaplin skulle utsettes for i de årene som fulgte. «New York Daily News» bød på opptakten til de kommende «korsfest-ropene» ved at bladet i sin anmeldelse hevdet at «Chaplin pekte på publikum med en kommunistisk finger».

Chaplins klare svar på de stadig gjentatte beskyldningene om «kommunisme og uamerikansk virksomhet» - som i årenes løp skulle vokse i styrke og i realiteten fordrive han fra USA til en nødhavn i Sveits - var kort og kontant: «Min svære synd var, og er fremdeles, at jeg ikke er konform. Skjønt jeg ikke er kommunist, så nektet jeg å stille meg på linje med dem som hatet kommunister. Dessuten sto jeg i motsetning til Komitéen for u-amerikansk virksomhet – en uhederlig betegnelse fordi den er elastisk nok til å ta strupetak på enhver amerikansk borger som hever stemmen for å si sin ærlige mening og som er i mindretall. For det tredje har jeg aldri forsøkt å bli amerikansk statsborger», understrekte den engelskfødte multikunstneren.

Hva så med Rogaland Teaters sceneversjon av «Diktatoren» - som etter teatrets eget sigende skal «omhandle både selve filmen «Diktatoren», og gi en biografisk vinkling av Chaplin»? Det er følgelig slett ikke noe lite lerret som forfatterduoen, Morten Joachim og Line Hofoss Holm har påtatt seg å fylle. Et umiddelbart inntrykk etter premieren – som for øvrig ble mottatt med betydelig begeistring av en fullsatt teatersal – er at man nok med atskillig fordel kunne ha konsentrert og fortettet den sceniske fortellingen.  Det blir tydeligvis for mye å hanskes med.

Jeg opplevde at det ble vel mange relativt spenstige tilløp uten hopp slik at jeg stundom opplevde at en av mine gamle amerikanske journalistlærere satt på min skulder, og hvisket i mitt høyre øre sin ustanselige verbale devise: «Show me the story, I don`t see the story». Jeg er ikke i tvil om at «Diktatoren» kan bli en svært så medrivende teaterfortelling når den har vært gjennom en slags renselsesprosess. Formålet må være å knytte de mange tråder som nå oppfattes i varierende grad som løse, tettere sammen – først og mest ved at flere av trådene kastes...

Sterkest inntrykk under den ellers svært så fikse regimessige forestillingen, gjør de to sentrale scenefigurene – Lars Funderud Johannesen og Helga Guren – som både enkeltvis og sammen, viser en scenisk tilstedeværelse og en plastisk beherskelse som bærer forestillingen.

De – og resten av ensemblet – har dessuten en fenomenal støtte i forestillingens «stumkino-pianist» - Anders Brunvær Hauge – som skaper en presis og velklingende velklang som nok salig Chaplin ville ha nikket bejaende til om den hadde nådd fram til kisten hans som er beskyttet av en nærmere 2 meter tykk betongplate på kirkegården i Vaud i Sveits. Trioens innsats står til en sekser, men terningen for forestillingen som helhet, triller likevel til en firer – inntil den store renselse er foretatt…

Fakta: «Diktatoren»

Av: Morten Joachim og Line Hofoss Holm
Regissør: Morten Joachim
Dramaturg: Michael Evans
Scenograf: Arne Nøst
Kostymedesigner: Christina Lovery
Komponist: Anders Brunvær Hauge
Koreograf: Martha Standal
Lysdesigner: Haakon Espeland
Maskør: Jill Tonje Holter
Medvirkende:
Lars Funderud Johannessen, Helga Guren, Ragnhild Arnestad Mønness, Glenn André Kaada, Øystein Martinsen / Henrik Bjelland, Svein Solenes, Marko Kanic, Matias Kouppala og Line Starheimsæter
Musiker på scenen: Anders Brunvær Hauge
Medvirkende fra Ungdomsteatret: Ida Ekrheim, Lars Kristian Gellein, Tobias Haugland, Einar Reinsnos Hildonen, Jake Erik Karlsen, Brage Norløff Grindeland, Trude Smistad, Vebjørn Søberg, Yasmin Ullestad og Øyvind Einarson Vetrhus
Spilletid: 2 timer 35 minutter