Trenger vi flere eksportkabler for strøm?

Norsk kraftbransje, NHO og flere av de politiske partiene ønsker å bygge 3-4 nye kabler for eksport av strøm til Europa, blant annet med sikte på «å redusere klimagassutslippene» globalt. Norge skal bli et «batteri for Europa», ved å selge vannkraft mot å få fossil energi og ustabil vind- og solkraft tilbake.

Mange oppfatter dette som fornuftig, men resultatet kan bli uopprettelige, negative konsekvenser for norsk industri og for norske husstander.

Det er tre situasjoner som i teorien kan forsvare bygging av flere kabler til EU.

1. Dersom Norge skal eksportere kraft, må vi ha et overskudd å eksportere. Det har vi, men overskuddet er forholdsvis lite, i gjennomsnitt cirka 4 TWh de siste årene av en totalproduksjon på 130-145 TWh. Det høyeste eksporttallet noe år har vært 20 TWh (mens eksporten av gass til sammenligning er på hele 1200 TWh per år). Ettersom kapasiteten på eksisterende kabler (inkl. den som snart er ferdig til Danmark) er på omtrent 45 TWh, er det ikke behov for ytterligere to eller flere kabler a 11 TWh til Tyskland og England for å bli kvitt et ubetydelige kraftoverskudd - som heller ikke blir stort om Norge bygger vindmøller med en produksjon på inntil 6-7 TWh innen 2020 (i dag produserer norsk vindkraft vel 1 TWh).

2. Kraftbransjen har i flere år skremt med faren for tørrår, samtidig som klimaforskerne spår at været egentlig vil bli våtere og villere (?!). Men ingen av delene vil kreve flere kabler sørover. Forsyningssikkerheten i Norge er nesten perfekt. Vi vil sjelden eller aldri få et underskudd i kraftproduksjonen. Dersom det utenkelige likevel skulle skje, vil det ikke være noe problem å importere noen få TWh fra Sverige eller fra andre deler av EU.

3. Bransjens tredje argumentet for en storstilt kabelbygging, gjelder situasjonen i EU der det er bygd ut mye ustabil og lite fleksibel energi (vindkraft og solkraft). EU klarer som kjent ikke å bruke all energien når det blåser mye, eller om natten når virksomheten er laber. I og med at norsk vannkraft kan skrus av og på etter behov, tenker man seg at Norge bør importere kraft fra vind- og solindustrien i EU når det er overskudd der (til en billig pris). Tilsvarende bør vi selge vannkraft (dyrt) når vindmøllene i EU står stille.

Det siste høres plausibelt ut, men heller ikke dette holder, fordi det er akkurat hva Norge har gjort i flere år - uten at det har vært behov for nye kabler til EU. Vindproduksjonen i Tyskland og Danmark varierer mye. I Danmark er produksjonen nå nesten 8 TWh årlig, mens produksjonen i Tyskland er på vel 50 TWh. Topper og bunner i vind- og solkraftproduksjon har en tendens til i noen grad å utjevne hverandre. Danmark og Tyskland er naturligvis interessert i å bruke det meste av vind- og solenergien sjøl. Det er derfor bare en liten del av produksjonen på cirka 60 TWh det er aktuelt for Norge å importere om vi skal fungere som «batteri for Europa», trolig mindre enn 10 TWh. Og det kan vi naturligvis gjøre med dagens kabler, gjennom Sverige og Danmark.

Det er ut fra dette nødvendig å spørre hva som er den egentlige grunnen til at kraftbransjen og blant annet NHO har foreslått bygging av flere nye utenlandskabler. Hvorfor tror bransjen det er lurt å investere flere hundre milliarder til ingen nytte for norske forbrukere?

Svaret er enklere enn man skulle tro: De klimaargumentene som brukes for å bygge flere kabler til EU, er bare til pynt. Rett svar på spørsmålet er i stedet at den halvprivatiserte kraftbransjen ønsker å eksportere vesentlig mer enn vårt overskudd av kraft. Den dagen kraftbransjen kan disponere en eksportkapasitet på minst 70 TWh (halvparten av norsk vannkraftproduksjon), vil bransjen ikke nøle med å bruke den, og dersom kablene bygges vil vi heller ikke få lov av EU til å hindre den frie flyt av norsk energi.

Med flere eksportkabler og en nødvendig oppgradering av sentralnettet i Norge, vil bransjen eksportere så mye kraft utover sommeren og høsten at det blir «underskudd» på kraft i Norge. Dermed kan den norske prisen på kraft flerdobles, og kanskje til og med bli et bidrag til å gjøre ulønnsom vindkraft «lønnsom» i Norge. Med en blågrønn regjering etter valget, kan kabelbyggingen faktisk også bli et ledd i arbeidet for å rasere restene av hjemfallsordningen - i tråd med det opprinnelige programforslaget Høyre la fram høsten 2012 («Hjemfallsregelen må [---] fjernes»). Denne formuleringen ble (midlertidig?) tatt ut av Høyres program da KrF kom med i regjeringsforhandlingene.

Direktør Oluf Ulseth i Energi Norge (fellesorganisasjonen for kraftselskapene i Norge) har sammenfattet bransjens syn på de enorme overinvesteringene som nå er på trappene: «Husholdningene bør ta størstedelen av regningen for utbyggingen av sentralnettet» (intervju i Teknisk Ukeblad i januar i år). Statnett mener at husholdningene bør ta kostnadene med eksportkablene, og Stortinget har vedtatt at også ordningen med "grønne" sertifikater (finansiering av vindmøller) skal dekkes av norske forbrukere. Summen av alt dette blir at forbrukerne i årene framover skal belastes med kolossale overpriser på strøm- og nettregningen, samtidig som Norge vil få et like kaotisk og kostbart energisystem som de fleste EU-land har. Denne grenseløse frekkheten kan bli norgeshistoriens største lureri dersom bransjen får ture fram i ti år til, og grådigheten i bransjen ikke stoppes.