Av: Dag Eigil Rusnes
Vi har muligens nevnt det før, i alle fall for noen, men en god ting kan jo ikke nevnes for ofte: Vi simpelthen hater å gå på ski. Vi avskyr snø, ski og vintersport i bortimot enhver avskygning. Fra den tidligste barndom av har vi næret den største misbilligelse til det meste som har med vinteren å gjøre, og tanker om barndommens påtvungne skoleskidager er fortsatt egnet til å gi oss hjertebank, kaldsvette og syreoverskudd. Vintersport er etter vårt syn skadelig, ikke minst mentalt. Vintersport framstår for oss som totalt ulystbetont, og frister omtrent like mye som å få utført en kombinert snorke- og hemoroideoperasjon, uten bedøvelse, utført utelukkende via rectum. Komplett med ringmuskeljustering.
Det må være over 40 år siden siste gang vi gikk på ski. Og selv da, i ung, voksen alder, var det ikke uten et element av tvang, som en del av vår lærerutdanning. Mange år siden sist, den gangen også. Traumatisk. Virkelig ille. Blodsmak i munnen, fiskebeinsgang oppover uendelige bakker på bakglatte ski, knall og fall på rumpestumpen så vel som god, gammeldags tryning i hardpakket skaresnø. Snøhuleovernatting etter «grav deg ned i tide»-prinsippet. Gangsperr, skrubbsår og blåveis. Halsinfeksjon, forkjølelse og feber. Latter fra ski- og vintersportsentusiastene. Vi husker det godt den dag i dag. Fy flate, så totalt motbydelig og nedverdigende. Ski og skiutstyr ble senere kastet, og vi har aldri savnet det. Aldri mer! Ikke så mye som en skistav, enn si en skitupp, vil noensinne bli akseptert innenfor vårt hjems vegger. Visse fordeler er det da med å bli voksen og etterhånden velmoden, og kunne bestemme selv!
40 år siden, og det føles greit. Veldig greit. Kanskje vi markerer det med et godt glass XO til helgen.