Oslos bosskandale ser ut til å være avsluttet etter at det private selskapet Veireno gikk konkurs, men lærepengene er så mange og så dyre at lokalpolitikere over hele landet bør ha fulgt nøye med.
For motstandere av privatisering av offentlige tjenester har Oslos forsøk på å se ut som og lukte som Napoli vært en eneste stor gavepakke. I tilfellet Oslo viser trolig etterpåklokskapen at skandalen også skyldtes kommunens elendig utførte jobb som bestiller. For å lage skikkelige anbud og få til gode nok anskaffelser, må en kommune sitte på den nødvendige bestillerkompetansen, enten det er bosset som skal hentes, skoler som skal bygges eller grøfter som skal graves. Monoman stirring på pris som det mest avgjørende for inngåelse av en kontrakt, kan føre til osloske søppeltilstander. Åpenbart var ikke det lille og uerfarne selskapet Veireno i stand til å håndtere en så stor og komplisert jobb som å hente bosset i en så stor by som Oslo.
Nødvendige tjenester som bosstømming, drift av skoler, barnehager og sykehjem bør i prinsippet være i offentlig regi. For skolers, barnehagers og sykehjemmenes del kan ideelle organisasjoner av og til gi et mer variert tilbud, selv om Blidensol sykehjem i Stavanger til fulle har vist baksiden av ideell eller ikke-kommunal drift. En av de største ulempene er at kommuner og skattebetalere sitter igjen med regningene hvis og når private selskaper går konkurs – slik tilfellet har vært med bosset i Oslo og private skoler i Sverige.
Bosshenting er av opplagte årsaker offentlig eller kommersiell, og i Stavanger er det tatt i bruk en kombinasjon der bydelene Storhaug og Hundvåg har privat henting mens resten av byen betjenes av det offentlig eide Renovasjonen IKS. Innimellom kan det være klokt å hente inn private aktører for å få testet kostnadsnivået, men i hovedsak bør en kommune være sjef over sitt eget boss.