Annonse
Det pågående arbeidet med besøksstrategier for nasjonalparker og deres randsoner er en gyllen anledning til å vitalisere den kommunale planleggingen etter plan- og bygningsloven. Her fra Preikestolen, som flere ganger har vært foreslått som del av en nasjonalpark. Foto: Paul Kleiven / NTB scanpix

Samarbeid på tvers av vernegrenser

DEBATT: Kommunene må komme sterkere på banen når det gjelder besøksstrategier.

Annonse
Rogalandsavis

Av Knut Bjørn Stokke, forsker ved NMBU (Norges miljø- og biovitenskapelige universitet)

Det pågående arbeidet med besøksstrategier for nasjonalparker og deres randsoner er en gyllen anledning til å få kommunene sterkere på banen for å sikre helhetlig forvaltning av natur og reiseliv på tvers av vernegrensene.

En aktuell trend i norsk verneforvaltning er ønsket om at flere skal besøke nasjonalparkene våre og andre store verneområder. Derfor utarbeides det for tiden besøksstrategier for flere verneområder. Hensikten er både å tilby gode opplevelser, øke lokal verdiskaping og samtidig ta vare på sårbar natur som følge av økt besøkstrykk.

Det er verneforvaltningen som har regien for dette planarbeidet. Jeg vil imidlertid argumentere for at kommunene bør få en tydeligere rolle. Det er kommunene som har ansvaret for planlegging etter plan- og bygningsloven. For å sikre en integrert og bærekraftig forvaltning bør kommunene i større grad enn i dag involveres i arbeidet med besøksstrategier for verneområder og tilhørende randsoner.

Mange utenlandske turister besøker Norge på grunn av naturen. For mange tilreisende er nasjonalparkene viktige mål for turen. Det er derfor sannsynlig at parkene vil oppleve økt besøk i tiden som kommer. Ikke alle gjestene vil nødvendigvis inn i selve nasjonalparken fordi det ofte krever tid, utstyr og ferdigheter. Landskap har imidlertid ingen grenser, og mange kan like gjerne få en fin opplevelse av nasjonalpark-kvalitetene også utenfor selve vernegrensen.

Dagens verneforskrifter åpner i begrenset grad for tiltak som kan utvikle naturbasert reiseliv innenfor vernegrensene. I tillegg kan det være gode grunner for å begrense besøkstrykket i selve verneområdet for å beskytte viktige naturverdier. De største utviklingsmulighetene med tanke på tilrettelegging, infrastruktur og informasjon ligger derfor i randsonen.

Bruken av randsonen er imidlertid ikke konfliktfri. Vår forskning viser at randsonen er gjenstand for uenigheter og uklarheter blant ansvarlige forvaltningsaktører. Mens noen ser på arealene rett på utsiden av et verneområde som buffersone, hvor man må være ytterst forsiktig med å tillate nye inngrep, ser andre disse arealene som et mulighetsområde for ny aktivitet.

I randsonen til nasjonalparkene er det plan- og bygningsloven som i hovedsak gjelder, med kommunene som den primære planmyndigheten. Fra å være en lov for utbygging, er plan- og bygningsloven nå blitt vår viktigste miljølov.

Loven regulerer bruk og vern av mesteparten av de arealene som ikke er vernet gjennom naturmangfoldloven. Plan- og bygningsloven sikrer også viktige demokratiske prinsipper, som medvirkning og åpenhet i planprosessene, noe som er forutsetninger for skape en god balanse mellom ulike interesser.

En utfordring er imidlertid at den kommunale planleggingen fortsatt i stor grad konsentrerer seg om byer og tettsteder, mens områdene imellom tettstedene og verneområdene får mindre oppmerksomhet. Noen forskere beskriver disse arealene som en rest-kategori, betegnet som LNFR (landbruk, natur, friluftsliv og reindrift) i kommuneplanens arealdel.

Det pågående arbeidet med besøksstrategier for nasjonalparker og deres randsoner er imidlertid en gyllen anledning til å vitalisere den kommunale planleggingen etter plan- og bygningsloven også utenfor våre byer og tettsteder. I tillegg til at dette vil kunne bidra til helhetlig planlegging av sammenhengende natur og landskap på tvers av vernegrensene, vil planleggingen dermed også forankre strategiene lokalt gjennom medvirkning og vedtak i folkevalgte organer.

Forvaltningen av nasjonalparker og andre store verneområder er blitt delegert fra staten (Fylkesmannen) til interkommunale nasjonalparkstyrer med lokal- og regionalpolitisk representasjon. Særlig kommunepolitikerne i styrene, som gjerne er ordførere, bør ha gode forutsetninger for å se på tvers av vernegrensene, da de både har ansvar for verneforvaltningen og for planleggingen etter plan- og bygningsloven.

Da må imidlertid at politikerne som sitter i nasjonalparkstyrene se mulighetene til å koble bruk og vern, og se på tvers av vernegrensene når helhetlige besøksstrategier skal utarbeides. Våre undersøkelser tyder imidlertid på at mange henger igjen i en klassisk sektortilnærming, der vernegrensen setter et skarpt skille.

Verneforvaltningen befatter seg nesten utelukkende med det som skjer innenfor vernegrensen, mens kommunen som planmyndighet skal håndtere arealene utenfor. Utarbeidelse av en helhetlig besøksstrategi for våre nasjonalparker og deres randsoner fordrer imidlertid en helt annen form for integrert tilnærming.

Et annet poeng er at verneforvaltningen har knapt med ressurser, særlig når det gjelder forvaltningen av menneskers bruk av nasjonalparkene. En mulig strategi er derfor å samarbeide nært og forpliktende med andre aktører. Det gjøres i stor grad flere steder, blant annet i form av såkalte knutepunkt-etableringer, hvor nasjonalparkforvalterne er plassert sammen med ansatte i Statens naturoppsyn (SNO) og andre forvaltnings- og kompetansemiljøer.

Det er imidlertid mye å hente på nærmere samarbeid mellom verneforvaltningen og de berørte kommunene, særlig nå i det pågående arbeidet med besøksstrategier.

Biotour er et forskningsprosjekt som ser på muligheter og utfordringer for det naturbaserte reiselivet. Vi vil følge utviklingen i noen norske nasjonalparker, blant annet Varangerhalvøya nasjonalpark i Finnmark som vi besøkte i mai i år.

Noe av det vi ønsker å undersøke nærmere er hvordan verneområder og tilhørende landskap i større grad enn i dag kan bli integrert. Målet er å oppnå mer helhetlige og bærekraftige strategier og tiltak for naturbasert reiseliv og stedsutvikling på tvers av vernegrenser.

Annonse