Annonse

Rollebyttene

I Cecilie Engers nye bok vil mor være datter og legen pasient. Portettforfatteren må nå finne seg i å være den som blir portrettert.

Annonse
Rogalandsavis

– Huff. Jeg liker ikke å snakke om meg selv. Jeg vil jo helst spørre deg om …

Cecilie Enger har skrevet portretter for Dagens Næringsliv siden 1994. Like lenge har hun vært romanforfatter. Hun elsker begge deler; elsker å sitte i redaksjonen, ta opp telefonen og ringe eksperter på feltet hun har blitt nysgjerrig på. Å veksle mellom den utadvendte jobben blant menneskene og de konsentrerte aleneøktene i skrivestuen i Asker. Nå sitter hun mot veggen i et hjørne på Café Skansen, med journalist og fotojournalist midt imot, og overbeviser om at ubehaget hun føler ikke er koketteri.

Men vi skal også snakke om den siste boken hennes, som handler om leger som blir pasienter og mødre som savner å være døtre. Rollene er uklare her også. Jeg føler meg nok like beglodd som Enger. Hun jeg skal portrettere har beskrevet Herbjørg Wassmo som en symfoni av følelser og hvordan Ivo de Figueiredo snakker med hele kroppen. Hun brøt gjennom i 2007 med et underkjent og fantastisk romanportrett av den revolusjonære menneskerettsaktivisten, skribenten og fotografen Ellisif Wessel.

På Wessels tid lever Engers besteforeldre. Morfar Anton Rønneberg blir født til det borgerlige Ålesund, i en staselig jugendgård. Slekten er rik av handel med skip og klippfisk. Men Rønneberg kjenner seg ikke hjemme i huset og flytter til hovedstaden som ung mann og studerer historie, skriver teateranmeldelser og blir sjef på Nationaltheatret. Mormoren Ruth Krefting vokser opp i Oslo tidlig på 1900-tallet og lærer seg å male av blant andre Christian Krohg. Hun debuterer på Høstutstillingen tidlig i tjueårene og blir en viktig billedkunstner i sin samtid.

– Vi kunne være på ferie hos besteforeldrene mine og mormor gikk til atelieret, var på jobb. Hun hadde langbukse og en rar hatt på hodet. Som en kinahatt i strå. Sånn, sier Enger og viser med å lage en trekant med hendene.

– De sterkeste minnene om min mormor var da vi barnebarna fikk bruke restene av oljemalingen hennes. Vi gjorde det med andakt. Brukte palett og pensler, på slutten av sommerferien, med mild veiledning fra henne. Mormor og morfar var veldig opptatt av yrkene sine.

– Lærte du da at kunstner er et yrke?

– Jeg tror ikke at jeg tenkte på det sånn. Mormor bare malte. Morfar var opptatt av teater.

– Du har to yrker. Hvilket er mest ditt yrke?

– Jeg er så glad for å ha den halve stillingen i avisen. Når jeg er nysgjerrig på noe så kan jeg gjøre et journalistikkprosjekt ut av det, ringe eksperter, spørre dem ut og lære. Når jeg jobber som forfatter er jeg også drevet av en nysgjerrighet, men den er rettet mer mot å skape en fortelling, forme en historie og gi liv til problemstillinger jeg er opptatt av. Men du er også forfatter og journalist, kan jeg spørre, hvordan gjør du det?

Forfatter og journalist

Da Enger var i Kirkenes som journalist på begynnelsen av 00-tallet, kom hun over en utstilling av fotografier gjort av Wessel. Det inspirerte henne til å skrive biografien «Himmelstormeren». Etter denne romanen, som kommer ut i 2007, ser Enger på seg selv som en forfatter som også jobber som journalist. Ikke lenger som en journalist som nå og da gir ut en bok. Og det på tross av at tredjeboken «Brødrene Henriksen» ble nominert til Brageprisen og ble hovedbok i Bokklubben Dagens Bøker. Samme året hadde kusinen Pernille Rygg hovedbok i Bokklubben Nye Bøker. De deler ikke bare suksess i bokklubbene, men kunstnerbesteforeldre. Så her er kanskje svaret på spørsmålet mitt om besteforeldrene viste at det var mulig å jobbe som kunstner. Det hjelper å se at bestemor lever godt som kunstner. Ruth Krefting sier til VG i 1959, når avisen skriver om hennes første separatutstilling: «Når en først har et så deilig arbeid som det å male, da må en vel forsage noe også.» Slik formes datterdatter Cecilie av yrket som forfatter:

– Jeg har nesten alltid skrevet. Dagbøker, brev, artikler. Og som voksen har jeg forstått at jeg i tankene ofte ordlegger meg som om jeg skulle skrive det. Jeg kan tenke på ting som begynnelser av romaner eller setninger som kan stå i bøker.

Søttenårige Cecilie går ombord på toget fra Asker mot Nesbru. En mann pekker henne på skuldra og plukker på jakkemerkene hennes. «Nei til boring nord for 62. breddegrad», for eksempel. Mannen som prikker i jakkemerkene sier «Hva tror du at vi skal leve av utenom olje?» Han tar for seg merke etter merke og irettesetter Engers politiske signaler. Enger treffer ham på dette morgentoget flere ganger. Hun på vei til videregående på Nesbru, og han, skal det vise seg, på vei til jobb for Budstikka. Enger vet ikke at han er nyhetsredaktør Ivar Alver, før han en dag sier til henne: «Hvis du har lyst til å skrive noe om disse meningene dine så kom til meg.» Enger gjør det, blir en som skriver, og får en mangeårig venn hun diskuterer heftig med. Etter videregående tar hun journalisthøyskolen i Oslo, og historie og nordisk. Hun reiser i USA og Latin-Amerika i sju måneder med venninner, leier et vrak og kjører på kryss og tvers i kontinentet og sover i hengekøyer om natten. Hun kommer tilbake til hovedstaden, tar runden for hovedstadsavisene: skriver blant annet for VG i 88, for Aftenposten i 1990, for Osloavisen og tilbake til Budstikka før fast jobb i DN i 1994. Samtidig har hun blitt trøtt av å være så trofast til kilder, som hun er som journalist, og skriver debutromanen «Nødvendigheten», som er fortalt om en person som «er sitt eget språk».

– Jeg prøver å skille ganske klart mellom skjønnlitteraturen og journalistikken. Artiklene mine skal ikke ha forfatterspråk, og romanene skal ikke ha reportasjespråk. Det er bevisst, men skjer også mye av seg selv.

Den formbevisste Enger har også sitt å si om uttrykket på bøkene. Hun spør fotografen som tar forfatterportrettet av henne til debutromanen: «Kan du gjøre meg litt suveren på bildet?» Fotografen tar bildet nedenfra og opp og fanger et tilsynelatende selvsikkert smil.

– Jeg var tredve år og tenkte «stå litt sånn». Se ut som en som har selvtillit og som tar litt plass.

– Tar du ikke plass?

– Jo, kanskje. Jeg har vel aldri vært helt sånn…

Enger prøver å synke sammen på benken i restauranten. Men hun er ganske høy til kvinne å være og har tykt, mørkt hår, bred munn og smiler stadig bredt og med hvite tenner. I dag er hun kledd i en hvit, løs sommerskjorte, og har morens smykke, en gullblomst i et kjede om halsen.

– Jeg kan ikke være noen andre enn meg selv. Jeg er vel både usikker og suveren, urolig og rolig. Ganske ofte er jeg urolig, egentlig.

Smerte

Sønnen hennes er stasjonert i Kirkenes, er 21 år, 1,99 meter høy, og har som jobb å forsvare landet. Enger har stadig lyst til å skrive og spørre hvordan det går. Men hun prøver å styre seg. Vil ikke mase. Men sønnen kjenner visst morens uro, og skriver ofte små oppdateringer før hun rekker å spørre.

«Man opphører vel ikke å være mor selv om man blir gammel,» tenker «Carla» i Engers nye roman. Carla stiller også spørsmål til måten hun nå er mor på. Når datteren overnatter hjemme hos henne, stiller hun seg i soveromsdøren bare for å lytte til datterens «voksne pust». Men hun sier til seg selv: «Hun virket trygg, når jeg var mye våken.» Fortelleren er ikke helt tilregnelig. Hun lyver for å holde ut en ny form for «svakhet» som hun kjenner; samvittigheten, søvnløshet, en form for utilstrekkelighet. Anestesilegen Carla kommer utfor en bilulykke. Passasjeren, en haiker, dør. Carla er kroppslig uskadd, men får psykiske ettervirkninger. Hun søker omsorg fra datteren sin, pleie fra pasienter, og at den svært gamle moren hennes «fortsatt skal være mor» og trøste henne.

– Hvorfor klarte ikke moren å trøste?

– Når man blir gammel, så… Plutselig tenker jeg på hvordan vi pleide å le av eldre når de sier «Så lenge helsa holder». Men nå skjønner jeg godt at man sier det. Når noe er smertefullt og kroppslig ødeleggende tar det så stor plass. Det forskyver så mye intellekt. Kapasiteten eller overskuddet til å vise andre omsorg minsker.

Enger er ingen smerteekspert. Noe har gjort henne interessert i tema likevel. Det ene er at hun bor med en anestesilege. Det andre er motivasjonen som har drevet flere andre bokprosjekter: At hun kom over et tema eller en person mens hun jobbet som journalist. En av de første ideene til «Pust for meg» kom etter at hun hadde skrevet en stor featurereportasje der hun fulgte helt nye og banebrytende operasjoner. Ideen var at romanen skulle handle om smerter og lindring, både konkret og på det mer diffuse planet.

– Den overbyggende tanken var å ha en hovedperson som kan alt som handler om smerte fra sykdom og ulykker. Alt som er fysisk. Og derfra bygge bro over til den andre typen smerte. Man lever ikke et liv uten å påføre andre smerte. Selv om Carla i romanen kjører ulykkesbilen, var det viktig for meg å avklare at ulykken var uforskyldt. At skyldfølelse ikke alltid handler om skyld. Videre skulle det ikke være hennes eget barn, men noen ukjentes barn. Å gå inn i den grusomme sorgen som det er å miste sitt eget barn, ville krevd en annen roman.

Morens død

Enger mistet moren sin for to år siden. Tapet skjedde over tid. Først forsvant moren inn i alzheimers. Hun levde ennå da Enger ga ut «Mors gaver», og fortalte til Lindmos program på NRK om den paradoksale opplevelsen av å fortsatt ha moren der, fysisk, men likevel savne henne.

Tove Jansson skrev sin siste Mummibok da moren akkurat hadde gått bort. En karakter som til forveksling ligner Jansson dukker opp i mummidalen og finner Mummihuset, men ikke Mummimamma eller resten av familien. De er i en båt, langt, langt ute i havet, og blir bare fjernere og fjernere. Vi får ikke møte dem i hele boken. Ikke som personer, men bare gjennom huset og tingene de har etterlatt seg.

Den prisbelønte romanen «Mors gaver» fra 2013 begynner når Engers biografiske mor må til pleiehjem. Ingen av søsknene eller barnebarna skal eller kan ta over huset der moren hadde levd i femti år. Huset er fullt av mora sine ting. Ikke har hun kastet noe særlig. Og interessen som moren har hatt for ting blir materialisert i førti tettskrevne ark som Cecilie finner mellom kassene. De er lister over julegaver gitt til og fra familien Enger fra sekstitallet og utover. De viser hva som var på mote når og hva huset var fylt av i skiftende tider. De viser også familiedynamikken hos Engergjengen. Cecilies mor blir mer radikal og politisk aktiv mens far Enger får stadig bedre jobber og blir muligvis mer borgerlig. En jul gir han sin kone perleøredobber. Kona gir ham en bok av den heller venstreorienterte sorten.

Mange år senere skal også Cecilie Enger reflektere rundt symbolverdien i gaver og gavers sosiale rolle. På kontoret i Dagens Næringsliv komplimenterer hun kollegaens ulljakke. Ikke bare en gang, men flere ganger. Før jul det året ligger en presang fra kollegaen på pulten. Innpakket med silkebånd og hjemmelaget kort. Enger er ikke forberedt på å få noe fra kollegaen men løper ut i byen og handler en pakke julete. Enger innser, på julaften, at kollegaens presang er en staselig hjemmestrikket kofte lik den kollegaen hadde på jobb. Ubalansen mellom gavene plager Enger hele den julaften. Hun tenkte ut løgner som kan hjelpe henne unna den dårlige samvittigheten. At hun hadde forvekslet gavene og gitt feil til kollegaen. Ironisk nok skjer dette mens Enger skriver «Mors gaver». Romanen får nødvendigvis en hel del essayistisk stoff om gavenes kulturhistorie.

– Gaver kan være strategiske. De kan si «Jeg er glad i deg» eller «Jeg har god smak».

Når Enger snakker om sin mor, en engasjert og stundom obsternasig person, kommer jeg i tanker av det andre mennesket som Enger har gjort til romankarakter; Ellisif Wessel. Enger snakker om henne som en som «gjør seg gjeldende i livet. Eller de tenker over plassen sin, og ønsker å gjøre noe viktig.»

«Carla» i den nye boken ønsker at andre trenger henne. Så hun fortsetter å jobbe. I en scene får pasienten et hjernekrympende middel som gjør det lettere for nevrokirurgene å komme til med det medisinsk redskapet.

Carla ser for seg pasientens indre landskap av nervesystem og blodårer. «Som om huden jeg stakk i var (…)». Men hun begynner å skjelve på hånden. Det er etterdønninger fra bilulykken.

– Jeg var med på en liknende operasjon som journalist. Jeg visste selvfølgelig ikke da at jeg kom til å bruke noe av den kunnskapen jeg fikk i en roman.

– Jeg skiller klart mellom skjønnlitteraturen og journalistikken. Artiklene mine skal ikke ha forfatterspråk. Romanene skal ikke ha reportasjespråk.

– Men reportasjene likner romanene på et vis: Du har ofte en ryddig struktur. I «Mors gaver» er gavelister disponerende agent. I reportasjer som «Arbeidsdager man aldri glemmer» disponerer du saken rundt personer. En politimann, en lege, osv. Når du skriver om Bokbåten Epos er strukturen selvsagt klassisk: En reise.

– Jeg tror ikke at det er veldig tenkt. Det er mer ubevisst, og fordi jeg har holdt på med det så lenge. Det kan ha blitt min måte å jobbe på. Jeg har skrevet romaner like lenge som jeg har jobbet med feature. Hvordan veksler du mellom disse rollene? Det er vanskelig å sitte med en kollega uten å ha lyst til utveksle erfaringer.

Nervøs

En annen lege i boken viser hvordan man setter sprøyte til minst mulig smerte for pasienten: Uten å dvele ved pasientens opplevelse, ikke nøle, men være bestemt.

– Ja, jeg ønsker å bruke Carlas fysiske smertekunnskap til å si noe om smertepunkter i livet. Å ville være nær. Om hvor berikende og fint men vanskelig og sårt det er. De som står oss nærmest er også de som sårer oss mest. Jeg er 54 år nå. Men jeg slutter ikke å være barnet til noen selv om jeg selv har to store barn.

– Skal ikke dere spise? Men jeg kan ikke sitte her og tygge alene og så skal jeg snakke og så blir det utydelig.

Enger viser hvordan det kan se ut når hun spiser og snakker og ler litt. Og skal ikke vi videre etterpå, med den bagasjen? Jo da, vi skal direkte til Gardermoen med flytoget.

– Da bør dere være ute i god tid, sier Enger.

For sønnen, soldaten og gentleman, hadde tekstet henne litt tidligere den dagen, fra Oslo S, der flytoget visstnok ikke gikk og han nesten mistet flyet sitt. Så nå lurer Enger på om vi har sjekket om togene er i gang igjen. Nervøse for om togene går, bryter journalistene opp for å komme seg til Oslo S. Enger skal andre veien, til sin gamle far.

– Det er rart med tiden og gamle foreldre og alt som på en måte er naturlig, men som er for første gang for hver generasjon likevel.

Hun gruer seg til boken kommer, har vært usikker og nervøs før hver lansering. Også i høst. Nervøse for om togene går, tar journalistene retning Oslo S. Enger tar trikken mot faren, som hun og søsknene hennes flytter til en omsorgsbolig denne sommeren. En far som alltid har vært empatisk og varm. Nå ser Enger at kroppen svikter den gamle mannen.

Annonse