Til det er ni debattdeltakere for mange og NRKs programledere for svake. Formatet krever frekkhet nok til å ta orden utenom tur, mage nok til å avbryte og humor nok til å komme med onelineren seerne husker resten av valgkampen.
Valget 2017 er først og fremst småpartienes store anledning til å få makt. Hvem av SV, Venstre, Miljøpartiet De Grønne eller Rødt som får minst fire prosent oppslutning og tilgang på utjevningsmandatene, vil avgjøre regjeringsspørsmålet. Om ikke partilederdebatten avgjør valget, sier mandagens show i Arendal i det minste noe om hvilke politikere som står løpet ut til 11. september.
Partilederdebatten ga ingen politiske svar, men får fram mange politiske spørsmål: Ser Audun Lysbakken (SV) og Trine Skei Grande (V) ut som om fire prosent oppslutning er innen rekkevidde? Greier Une Bastholm (MDG) å dytte klimasaken fram i debatten, slik at ikke alt dreier seg om Jonas og Erna? Makter Bjørnar Moxnes (Rødt) å avdekke velferdsprofitørenes grådighet? Venstre har velmenende politikk for alt, og det er kanskje Trine Skei Grandes største problem? Hun ser at MDG kan tillate seg å være ytterliggående om klima, mens Venstre ikke kan avvikle oljå uten å kvitte seg med velgerne på Vestlandet.
Småbedrifter er en annen klassiker, og Skei Grande på tur over hele landet for å snakke med bedriftseiere og gründere bør vel lokke velgere? Ikke når partilederen blir springende og skal si alt på én gang. Og med mer kløkt kunne MDG ha dominert partilederdebatten med ønsket om oljeavvikling, mens Rødt av uklare grunner angrep Ap i spørsmålet om velferdsprofitører og bare oppnådde å bli parkert av Støre. Best på vippen? Audun Lysbakken har brukt tid på å finne form og stil, i debatter om skatt, velferd og verdier kan han være tøffere enn Ap – og framstår som valgkampens store formspiller så langt.