Operasjonen stopper ikke Magnus Dahle (20)

Hvem: Magnus Dahle (20)

Hva: Fremadstormende skøyteløper i Stavanger Sandnes Skøyteklubb som er inne i sitt første år som senior.

– Hvordan oppstod interessen for hurtigløp på skøyter?
– Det var min onkel, som jobber i skøytebutikken her i Sørmarka Arena, som introduserte meg for idretten. Da var jeg 12 år, som egentlig er litt seint om man vil satse på en karriere som skøyteløper. Jeg tok imidlertid raske steg, og det viste seg at jeg hadde et talent. Det ville jeg utvikle videre.

– Hva er den store drømmen som skøyteløper?
– Det er klart jeg vil bli best i verden. Først er delmålet å kvalifisere meg til World Cup, OL og lignende stevner. Jeg må ta et steg om gangen. Jeg er et lite stykke unna nå, særlig siden jeg måtte operere i sommer. Det har satt meg litt tilbake. Det tar tid å finne tilbake til toppformen. Første mål er likevel å delta i World Cup, om ikke neste sesong, så sesongen etter det.

– Hva skyldtes operasjonen?
– Jeg fikk det som heter kompartmentsyndrom, som gjør at jeg ikke kan trene leggene på grunn av en stram hinne rundt musklene. Det er den største nedturen jeg har hatt i karrieren så langt. Nå har jeg vært i Oslo for å opereres av spesialister, så det går bedre nå. Nå gjelder det bare å trene seg opp igjen til det nivået jeg var på, og forhåpentligvis kan jeg ta stegene videre deretter.

– Hva er den største oppturen i karrien så langt?
– Det må være da jeg ble tatt ut til student-OL i Kasakhstan. Det er en konkurranse for studenter som arrangeres hvert fjerde år, akkurat som et vanlig OL. Det var en stor opplevelse å kunne delta der, representere Norge og konkurrere mot andre land.

– Hvor mye må du satse for å nå drømmen din som skøyteløper?
– Først og fremst må jeg sette av veldig mye tid. Samtidig koster det en god del da det blir mye reising. Det har blitt en del konkurranser både innenlands og utenlands. Det har også gått på bekostning av skoletid.

– Hva gjør du når du skeier ut?
– Det er ikke ofte jeg skeier ut da jeg lever i en veldig strukturert hverdag, hvor jeg trener to ganger til dagen. Det er vel helst når sesongen er over at jeg får anledning til å skeie litt ut, og da blir det gjerne en aldri så liten fest.

– Er det noe du angrer på?
– Jeg skulle startet skøytekarrieren mye tidligere. Som sagt var jeg 12 år da jeg begynte. Flere av de jeg kjenner begynte da de var seks år gamle. Videre kan jeg vel si at om jeg ikke lykkes på skøytene, så kommer jeg kanskje til å angre på at jeg ikke prioriterte utdanningen mer. Den sorgen tar jeg eventuelt en annen gang.

– Hva gjør deg lykkelig?
– Ingenting slår gode idrettsprestasjoner. Følelsen av å ta steget opp på pallen er enorm.

– Hvem var din barndomshelt?
– Sven Kramer og Håvard Bøkko. Jeg ser fremdeles opp til dem, men nå kjenner jeg dem jo, så det er ikke helt det samme i dag. Det skal imidlertid sies at jeg har signerte plakater av dem hengende på veggen hjemme den dag i dag.