Alt har som kjent en ende – også oljenæringen. Blant de større spørsmålene i vår tid er om endetiden skal planlegges og settes til 2032, slik Miljøpartiet De Grønne ønsker, eller om Norges skal satse på at olje og gass kan utvinnes fra sokkelen i 50 år til.
Ap er oppfattet som lojalt mot en oljepolitisk allianse som inkluderer Sp, Høyre og Frp, men finanspolitisk talsperson Marianne Marthinsens uttalelser under Arendalsuka har skapt tvil om hvor partiet står. «Det er på sin plass å ha en løpende diskusjon om hvor stor risiko staten faktisk skal ta i letefasen,» sa Marthinsen, og har utdypet at det over 40 år fram i tid er riktig å diskutere Norges samlede klimarisiko.
Som fersk partileder pleide Jonas Gahr Støre å tenke så høyt så lenge at politiske motstandere anklaget ham for å være en tåkefyrste. Marianne Marthinsens uttalelse er i samme tåkelandskap og dekker til bidragene olje og gass gir til velferdsstaten. Marthinsen-utspillet går mot leterefusjonen der selskaper som kan trekke fra letekostnadene med inntil 78 prosent.
LES OGSÅ: Full splid om oljesubsidier i Ap
Ordningen har i løpet av ti år gitt selskapene over 90 milliarder kroner i refusjon for å lete etter olje og gass på norsk sokkel. En refusjonsordning som dette har blant annet gjort det mulig å finne Johan Sverdrup-feltet – som med en oljepris på 41 dollar fatet er verdt 85 milliarder kroner. Refusjonsordningen er heller ikke noen raus gave fra staten, den andre siden av historien er at oljeselskaper som går med overskudd kan betale opp til 78 prosent skatt totalt.
Marthinsen har rett i at rammene for leting er et spørsmål med et lengre perspektiv enn valgkampen, og så blir det opp til Aps strateger å vurdere effektene av høyttenkning rundt spørsmål som hører hjemme i programdebatter. Spørsmålet er relevant, men en diskusjon om levetiden for «oljå», titusenvis av jobber og hundrevis av milliarder i inntekter, krever en større og mer relevant arena enn Arendalsuka.