Donald J. Trumps valgseier nevnes i samme åndedrag som Berlinmurens fall, og selv om historiske sammenligninger ofte er lite fruktbare, representerer presidentskiftet i USA et tidsskille. I analysene som kommer vil valgforskernes, meningsmålernes og medienes evne til å forstå situasjonen, med rette bli kritisert. Trumps kvinneforakt, rasisme og åpenbare politiske mangler vil bli gjenstand for diskusjoner, det samme gjelder mannens politiske program. Hovedsporet bør likevel være dette: Majoriteten av USAs velgere har gjort opprør mot «the establishment», mot den politiske eliten som ikke har skjønt konsekvensene av avindustrialisering og globalisering. Som rett og slett ikke fikk med seg den voksende forskjellen mellom fattig og rik og sinnet som oppsto etter hvert som de manuelle jobbene ble flagget ut.
Paradokset er at høyrepopulisten Trump i motsetning til demokratene og Hillary Clinton skjønte og tolket raseriet blant hvite tilhørende arbeiderklassen eller en degradert middelklasse. USAs politiske landskap er ikke direkte overførbart til Europa, men det går an å kjenne igjen frustrasjonen blant arbeidsledige og nyfattige i Hellas, Spania og flere andre nasjoner. I USA fanget Bernie Sanders opp disse strømningene som de sosialdemokratiske partiene i Europa tradisjonelt sett har sett, forstått og omsatt til politikk som hjelper folk. I dag er tilstanden slik at store grupper – i USA en omfattende andel hvite uten utdannelse og afroamerikanere – er satt på utsiden av samfunnet
USA etter Trump og Storbritannia etter Brexit er folk flest-opprøret mot politikere som ikke hører, ikke ser eller ikke forstår hverdagsproblemene til kvinnen og mannen i gata. Partiene og de politikerne må nærmere velgerne sine, og de må finne andre løsninger på finans- og bankkriser enn å la Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet sende regningene til vanlige folk.