Et nyoppusset Vålandstårn er en pryd for hele Stavanger og viktig for lag og organisasjoner og turfolk i byens folkerikeste bydel. Del to av Vålandstårnets renovering har gått ut på å planlegge et vannmuseum på området som huset Stavangers første drikkevannsbasseng. Glasstak over bassengene, opplevelsessenter, konferansesal og tiltak for å rekruttere nye fagfolk har sammen med markeringen av Vann- og avløpsverkets 150-årsjubileum utgjort en lang rekke plussargumenter.
De gode grunnene for å bygge museer er aldri vanskelige å finne, men når budsjettet plutselig flommer over med 60 prosent fra de opprinnelige 40 millionene, må politikerne i kommunalstyret for miljø og utbygging (KMU) forte seg til stoppkranen. Budsjettsprekken er i seg selv en mer enn god nok grunn til å skru igjen, men finansieringen i seg selv er prinsipielt betenkelig. En ordinær bevilgning over kommunens investeringsbudsjett i handlings- og økonomiplan kunne vært innenfor – det er i det minste her denne typen pengebruk hører hjemme. I stedet er det planlagte vannmuseet på Vålandstårnet finansiert over vann- og avløpsgebyrene alle boligeiere i Stavanger må betale. Vass- og avløpsanleggslova slår fast at gebyrene bare skal dekke «kommunens nødvendige kostnader på henholdsvis vann- og avløpssektoren.» Det kan sies mye fint om etableringen av et vannmuseum på Våland, men museet er ikke en «nødvendig kostnad» for byens innbyggere.
I første omgang bør politikerne se på kuttmulighetene i et prosjekt fordi det allerede er brukt 10,3 millioner på forarbeider, regulering og mulighetsstudier. Stavangers behov for konferansesaler kan i hvert fall dekkes på andre måter enn gjennom kommunale gebyrer for vann, kloakk og boss. En tilgang til de historiske vannbassengene øverst på Våland er vel og bra, men finansieringsgrunnlag og budsjettsprekk tilsier at museet kanskje bør skylles ut med badevannet.
Det kan sies mye fint om etableringen av et vannmuseum på Våland, men museet er ikke en «nødvendig kostnad» for byens innbyggere.