Midt blant tragiske nyheter fra Berlin og Ankara lyser normaliseringen av det norsk-kinesiske forholdet opp førjulsmørket. Etter at Nobels fredspris ble gitt til menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo i 2010, har det bilaterale forholdet vært delvis frosset. Norske delegasjoner ble nektet møter med offisielle personer, lakseeksporten ble rammet og Kina-optimismen som preget lokalt næringsliv før 2010 ble skrudd av. I årene før meldte lokale medier begeistret om kontrakter til Scana og Skretting, og selv om ikke all forbindelse ble lagt på is og norsk eksport til Kina har økt kraftig de siste årene, er det ikke tvil om at mulighetene i Midtens rike har vært begrenset.
Ekspertene strides om hvorvidt avtaleteksten utenriksminister Børge Brende (H) har fått på plass er preget av triumf eller underkastelse. At «Norge skal sette Kinas kjerneinteresser og hovedutfordringer høyt» og «ikke støtte handlinger som svekker dem», er ordene som var nødvendige for å normalisere forholdet. Det er uvisst om teksten betyr at det er fritt fram for å tillate Dalai Lama å besøke Norge, eller om en slik handling vil svekke den offisielle ett-Kina-politikken. Kan norske politikere tillate seg å kritisere kinesiske brudd på menneskerettigheter uten at det bilaterale forholdet på nytt blir kastet i fryseboksen? Diplomatisk språk er av og til bevisst ullent – slik som i teksten det er brukt tre år på å framforhandle. Norge og Kina kan tolke avtalen om normalisering relativt fritt, og det er nettopp dét som er det diplomatiske poenget.
Kinesiske turister står i kø for å komme til Preikestolen, det kinesiske konsernet Empery har kjøpt Verkshotellet på Jørpeland, samtidig som fiskefôr, laks og fornybarteknologi er blant de rogalandske produktene som gjerne eksporteres til Kina. For et lokalt næringsliv som er ute på et tungt og langvarig motbakkeløp, er det kinesiske tøværet godt nytt.