Leder: Kineserne kommer!

Det bilaterale forholdet mellom Norge og Kina har vært iskaldt siden Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris i 2010. For både denne og den forrige regjeringen er Kina tilsynelatende et ikke-tema, selv om det dann og vann lekker ut forsøk på opptining fra Norges side. Det kan være at utenriksminister Børge Brende skal la sine kinesiske bekymringer ligge, og heller overlate forsøkene på å etablere tøvær til Dong Guo og Jørpeland?

Den kinesiske investoren Dong Guo vakte oppsikt da han kjøpte Verkshotellet på Jørpeland for 20 millioner kroner gjennom selskapet Empery – en sum som tilsynelatende er vekslepenger i denne investorens verden. I et begeistringsoppslag i Aftenbladet gjør Dong Guo det klart at han vil satse store summer på kinesiske turister som vil oppleve Preikestolen, Kjerag og Lysefjorden. Den kinesiske investorens iver etter å etablere seg i Norge er selvsagt en del av en internasjonal trend. Ønsket om frisk luft, ekstrem natur, kinesisk betalingsvilje, lav norsk kronekurs og et regionalt sug etter nysatsinger og arbeidsplasser, taler virkelig for begeistring. Det virker mye klokere at reiselivsmyndighetene legger til rette for kinesere som bruker 8000 kroner i døgnet på besøk i Rogaland, enn cruiseturister som ifølge forskere ved UiS og UiB legger igjen skarve 300 kroner i døgnet.

Den kinesiske turistinvasjonen må unngå å bli møtt med kinesisk applaus. Turisme er en industri i voldsom vekst, javisst, men iveren etter å fylle tomme hotellsenger i Stavanger-regionen må ikke undergrave attraksjonene turistene kommer for å oppleve. Dong Guos antydninger om toaletter og salg av vann underveis på stien til Preikestolen og profesjonelle fotografer ute på platået, kan innebære en uheldig form for kommersialisering og tilrettelegging. Kiosker og toaletter plassert ut i tross alt krevende terreng er ikke akkurat tiltak som høyner naturopplevelsen.

Kina-satsingen krever atskillig malurt i begeret. Ensidig satsing på ett marked er risikabelt, spesielt siden kinesisk økonomi er tungt lånefinansiert og når som helst kan rammes av krise. Turisme er heller ikke næringen som har stempelet «omstilling» på seg. Det er en arbeidsintensiv næring som stiller lave krav til utdanning og formell kompetanse, og verken kan eller bør hylles som den «nye oljå». Turisme rettet mot turister som faktisk betaler for seg, unngår å skitne til Norges CO2-regnskap i unødig grad og unngår å kreve inngrep i naturen vår, er selvsagt en hyggelig næring, men bare en attåtnæring.