De tre fylkesordførerne i Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland motsetter seg folkeavstemning om fylkessammenslåing fordi tiden ikke strekker til. Ordførerne kan legge til at de gode grunnene for å slå sammen de tre fylkene er fraværende som solskinnsdager i Bergen. Uklarhet om oppgaver, lange avstander og den uunngåelige kivingen mellom Stavanger og Bergen er noen gode grunner til at Vestlandet ikke bør smeltes sammen til ett fylke.
Et kjempefylke større enn Danmark i areal trenger ikke å være vanskelig å styre administrativt. I et digitalisert samfunn er det et fett om administrative funksjoner ligger på Stryn eller i Sandnes – de færreste har behov for å oppsøke offentlige kontorer fysisk. Den politiske siden av en sammenslåing er mer komplisert. Plassering av de politiske utvalgene med næring, skole, kollektivtransport, idrett, vei og kultur og regiontinget i Bergen, vil gi en fragmentert politisk virkelighet. Valg av 71 representanter som skal sitte i et regionting i Bergen er også en vanskelig sak. De tre vestlandsfylkene mangler felles medier og arenaer for politisk debatt – selv om NRK har gjort et forsøk med fellessendinger. Det er utfordringer nok å få velgere til å engasjere seg i valg til fylkestinget, langt verre blir det for en velger i Lund å mene noe som helst om en politiker fra Førde.
Bergen og Stavanger har felles interesse av å danne en motvekt mot Oslo-dominansen, men hvordan to av landets største byregioner skal samarbeide i et fylke der Sogn og Fjordane inngår, er en gåte den tynne intensjonsavtalen ikke kan svare på. Fylkene ønsker mer å si over næringsutvikling, og i et superfylke kan det bli interessant å bevitne striden om hvem som er høyest og mørkest av Forus eller Sandsli/Kokstad i Bergen.
«There is no such thing as a society,» sa Thatcher. Hun tok feil, men å tro at det er «such thing as Vestlandsregionen», blir i hvert fall feil.