Av: Dag Mossige (Stavanger Ap) og Tone Therese Paulsen (Stavanger KrF)
Hvilket land sendte flest asylsøkere til Norge i fjor? Ikke borgerkrigsrammede Syria, ei heller Irak eller Afghanistan. Nei, landet der flest flyktet fra var Eritrea – landet som aldri har avholdt noe valg. Det er ikke rart de fleste får bli. Ifølge Amnesty holder diktator-president Isaias Afewerki over 10.000 politiske fanger under meget brutale forhold. Eritreas pressefrihet ble i fjor igjen «kronet» til verdens verste – ja, du leste riktig – selv foran kandidater som Nord Korea og Turkmenistan.
Hva har så dette å gjøre med Stavanger? Som lokalpolitikere er vi bekymret når medlemmer av det eritreiske miljøet forteller oss om vold, trusler, overvåkning, og forsøk på utpressing. Anmeldelser møtes med motanmeldelser. Konflikten mellom regimetilhengere og demokratiforkjempere er betent. I fjor avdekket Finansavisen hvordan «Eritreere i Norge må betale skatt til Eritrea for å finansiere regimet de fleste av dem flyktet fra». Representanter for regimet som bor i Norge krever nemlig inn en såkalt «2-prosentskatt». Mange betaler, ikke minst av frykt for hva som kan skje med familiemedlemmer i Eritrea. Det er faktisk forbudt for et fremmed land å kreve inn skatt i Norge. Så kan en jo tenke seg hvordan det føles å bli tvunget til å finansiere diktaturet man har flyktet fra. Vi forventer at eritreiske organisasjoner nasjonalt og lokalt tar klart avstand fra denne praksisen.
Som et svar på en tidligere kronikk, ber Tekle Fedai, styreleder i Eritreisk Forening i Rogaland, Dag Mossige om å «vise til fakta, og ikke bare følelser», når det gjelder situasjonen for eritreiske flyktninger i Norge. Det er uklart hvorfor han henvender seg til bare en av forfatterne – ikke minst da Paulsen har skrevet masteroppgave om nettopp dette temaet («Etter-retningsvirksomhet og overvåkning av eritreiske asylsøkere i Norge».)
Videre er det uklart hvorfor Fedai må presisere at Eritreisk Forening i Rogaland ikke bedriver «ulovlig aktivitet». Organisasjonen ble av oss kun nevnt i forbindelse med en årlig konsert av regimets ungdomsparti YPFDJ. Bandet Biddho opptrer med store bannere til støtte for regimet, og blir regnet som en del av dets propagandamaskin rettet mot den eritreiske diaspora. Selvsagt er det ikke ulovlig å arrangere slike konserter. Men gitt at urolighetene disse har medført blant eritreiske flyktninger – som forståelig nok er lite begeistret over diktaturet og vil vise sin motstand mot det - er det for oss uforståelig at Eritreisk Forening insisterer på å gjennomføre nettopp denne konserten, år etter år. Det gjør det ikke lettere å underbygge foreningens påstand om å være «politisk nøytral».