Christiane Hede var født i Danmark, men flyttet senere til Kristiansand med sin danske ektemake, Peder Johnsen, som ble tilsatt som byens fattigforstander. Fru Christiane ble tidlig enke. Hun satt igjen med to små barn da hun giftet seg med en hedmarking som hadde byttet bort den fedrene jord for sjølivets betydelige bølgegang. Skibsfører, som han alltid titulerte seg, Thore Olsen Fugelli, ga imidlertid straks opp sjølivet da han kastet sitt livsanker i ekteskapets havn og favn. Han holdt seg til sin hulde viv, og spilte tydeligvis en utpreget støtterolle i familielivet. Det var Christiane som holdt en hendig hånd over atskillig mer enn familieroret.
Da Christiane og Thore fikk sin første felles sønn, Johan Peter i 1828, var skibsføreren etablert med borgerbrev som kjøpmann i Kristiansand. Senere flyttet ekteparet til Stavanger hvor Christianes eldste sønn fra første ekteskap, hadde funnet sin egen kjøpmannsdisk. Johan Christian Johnsen markerte seg for øvrig på flere måter innen Stavangers styre og stell. I tre perioder representerte han Stavanger på Stortinget før han fikk sikret seg sete blant rikets riksrevisorer i hovedstaden.
Christiane Hede Johnsen Fugelli markerte seg også straks sterkt på sin nye hjemmebane, spesielt innenfor Stavangers sosialomsorg. Hun ble i 1843 tilsatt som bestyrer ved det nyopprettede Stavanger Børneasyl. Barneasylene var den gang som en form for daginstitusjoner. I hovedsak var de ment å være til hjelp for familier der moren var utearbeidende, og av den grunn trengte tilsyn med barna. Ved siden av de såkalte «frøbelske barnehager» – som hadde sitt navn etter den tyske pedagogen Friedrich Fröbel – kan de nok i dag regnes som en del av den norske førskolehistorien.
Forenklet fremstilt, fremsto et barneasyl som et klart supplement til vaisenhusene og de første barnehjemmene. Asylene skulle være et alternativ til tukthusene som man etter hvert anså for å være mindre egnet for barn. Den ideelle tankegang hos drivkreftene bak asylene, var at institusjonene skulle utøve en oppdragelse i «forbedringens og forebyggingens hensikt».
De skulle ikke være straffeanstalter. I en norsk historisk sammenheng kan man se på barneinnretningen som barnevernets tidligste fase. Vergerådsloven kom til å bygge på de motiver og institusjoner som disse barneasylene hadde utviklet.
I 1838 ble det første asylet i Kristiania åpnet i tilknytning til pikeanstalten Eugenias Stiftelse, et av hovedstadens tidligste barnehjem. Fem år senere fikk Stavanger sitt første barneasyl, som for øvrig byttet navn til St. Petri børneasyl helt på slutten av 1880-årene. Eugenia-stiftelsen var også inspirasjonskilden til opprettelsen av Josephine-stiftelsen i Stavanger.
I «Dagsordningen» for Josephine-stiftelsen var det satt av seks og en halv time daglig til ulike former for håndarbeid, men i realiteten ble det vesentlig mer, åtte eller kanskje så mye som ti timer. Det finnes formodentlig flere grunner til at håndarbeidet tok så sterk overhånd på bekostning av andre aktiviteter. Jentene spant, vevde, strikket etc. i slike mengder at det ga et betydelig bidrag til Stiftelsens inntekter, og dermed i tur til jentenes egen forsørgelse. Nær 20 prosent av stiftelsens inntekter kom fra jentenes arbeid fram mot 1870-årene.
Også ved Stavanger Børneasyl ble barna satt i arbeid. Hvorfor Christiane slo seg på produksjon av sydvester, er fortsatt en av livets hemmeligheter. Det kan selvsagt ha sammenheng med at Stavanger var en betydelig sjøfarts- og seilskuteby, og at sjøfolk derfor var vel vant med å skaffe seg utstyr som kunne holde dem relativt tørre i brenning og brått.
Det som i hvert fall er helt sikkert er at hele familien Fugelli ble involvert i produksjonen. Ektemann Thore oljet tøyet, før asylbarna produserte sydvestene for hånd. De vel 100 barna klarte å ferdiggjøre omkring 300–400 sydvester i året. Fru Christiane styrte produksjonen med årvåkne blikk. Ingen skulle ha noe å utsette på de sydvestene som stammet fra hennes asylbarns hender.
Da mor Christiane begynte som bestyrerinne ved Stavanger Børneasyl, var Johan Peter Fugelli 15 år gammel. Han styrte straks unna sydvestene, og ble i stedet elev ved den nye landbruksskolen som J. A Budde hadde startet på Østråt i Høyland. Ferdig utdannet, kjøpte Johan Peter seg gård på Leikvoll av et konkursbo.
Åpenbart må junior ha arvet sin mors driftighet og pågåenhet. I tillegg må han ha vært en vidåpen mottaker av visdommen fra landbrukskandidat Budde. Landbruksskolens læreplan forutsatte nemlig at elevene skulle stimuleres til å tenke selv, samtidig som de ble oppdatert på tidens nye jordbruksmetoder. Johan Peter var en driftig kar.
Det gikk derfor ikke lang tid før Johan Peter Fugelli hadde drevet Leikvoll fram til et mønsterbruk. Han mangedoblet gårdens avkastning, og ble ikke bare en ledende skikkelse i det aktive kvekermiljøet rundt Elias Tastad, men også en av de absolutte maktens menn i bygda. Han ble blant atskillig annet, også revisor for Hetland amt. Han nøt respekt blant bøndene.
1 1854, samme år som Johan Peters hjem på Leikvoll ble tatt i bruk som fast forsamlingshus for de lokale kvekerne, ble hans mor Christiane enke for annen gang, 64 år gammel. Enkefruen tok da en tur til Oslo for å besøke sin eldste sønn, riksrevisoren Johan Christian Johnsen. Den reisen skulle få betydelige følger.
Bente Gro Olsen som tidligere var knyttet til Stavanger Byarkiv, har i en artikkel påpekt at hun holder det slett ikke som utenkelig at gamle fru Christiane på denne turen kom i kontakt med Christiania Seildugsfabrikk som skulle bli en mangeårig leverandør av utstyr og råmaterialer til familiens produksjon av sydvester, og den senere fabrikasjonen av «Olieklæder».
Johan Peter Fugelli hadde mange jern i sin alltid brennende ild. Han planla å starte et skipsverft, men valgte etter mange om og enda flere men, å utnytte den produksjonskunnskapen han i realiteten hadde fått inn med morsmelken. Han videreførte derfor produksjonen av sydvester, men i en helt og langt større skala enn den moren hadde bedrevet på asylet.
Han startet sin sydvestproduksjon hjemme i løa på Leikvoll. Det ble imidlertid for trangbølt også i Randaberg. Fugelli flyttet derfor virksomheten til Lervig, like i nærheten av det tidligere bryggeriet og den nåværende Tou scene. Den gang gikk dette området under navnet Hetlandsmarken, og var i hovedsak bebodd av arbeidsomme tilflyttere fra Høgsfjord og Ryfylke. Det var godtfolk som var vant med å ta både mange og tunge tak.
Samlet sin virksomhet på Hetlandsmarken
Det var nettopp på Hetlandsmarken at Johan Peter Fugelli samme år kjøpte eiendommen Nybø. Ifølge datidens kart var den plassert mellom Lervig og Spilderhaugen. Han rev straks ned alle de husene som sto på tomten, og startet byggingen av nye lokaler til sitt «værksted for sødvestarbeider». Senere utvidet han sitt produksjonsspekter til også å omfatte ulike typer regntøy, den gang utelukkende kalt «olieklæder».
Til verkstedet engasjerte han helst kvekerungdom fra bygdene. Han var ikke i tvil om at nettopp denne ungdommen var den beste og mest trofaste arbeidskraften han kunne få. Det viste seg å være en riktig avgjørelse. Det ble gjentatte ganger skrevet at Fugellies sydvester overgikk konkurrentenes både i «billighed og godhed».
Fire år senere, i 1872, solgte enkemann Johan Peter Fugelli gården på Leikvoll. Sammen med barna, flyttet han inn i toppetasjen på fabrikken i Lervig. I underetasjen drev han sin etter hvert allsidige produksjonsvirksomhet. I startfasen ble ikke alle sydvestene produsert på fabrikken i Lervig. Fugelli drev også med en utstrakt grad av leieproduksjon. For eksempel ble selve syingen ofte satt ut til koner som opererte ut fra sine private stuer, mens menn jobbet med klipp og impregnering av tøyene i fabrikklokalene. Etter hvert ble imidlertid hele produksjonen samlet i samme lokale. Det var mest rasjonelt slik. Kvinnene kom til arbeidet i stedet for at arbeidet kom til dem.
På mange og ulike måter må Johan Peter Fugelli ha hatt en velutviklet teft og nese for hva som rørte seg av næringsideer i den internasjonale luften. Da han fikk høre at Isaac Singer hadde startet masseproduksjon av symaskiner i statene, varte det ikke lenge før slike symaskiner også var i vanlig og daglig bruk i Fugellis sydvest-verksted. Han var våken før ting som kunne rasjonalisere produksjonen. Takket være bruken av Singers symaskiner, ble det produsert omkring 120 sydvester om dagen.
Sydvestene fra Stavanger hadde et marked over hele landet. Det daglige arbeidet ble med tiden gjerne organisert slik at det var åtte-ti jenter som tråklet og en mann som klippet. Som ved barneasylets tid, ble også barn som brukt i arbeidet. Den gang var det ingen som tenkte på at barna har behov for å være barn – og ikke være i voksent arbeid. Johan Peter Fugelli døde i midten av august 1908, vel 80 år gammel.