Av: Per A. Thorbjørnsen og Line C. Christiansen, Stavanger Venstre
Vi er stolte over det kommunale barnevernet i Stavanger. Vi politikere evner i alt for liten grad å gi barnevernet vår konstruktive støtte! Det burde vi gjøre mye mer av. Vi trenger virkelig en kompetent barnevernstjeneste. Vår jobb er å bygge opp, ikke rive ned!
I begynnelsen av 1990-årene ble de fleste politisk oppnevnte barnevernsnemnder lagt ned. I 2016 lanseres et nytt forslag om etablering av slike nemnder igjen som en reform. Som nødvendig nytenkning. Loven har hele tiden gitt kommunene muligheten. Det er en grunn til at nemndene ikke har sett dagens lys!
I et fire siders intervju i Aftenbladet for noen uker siden tok Frps Christian August Wedler til orde for en slik «reform»! Det var for oss vanskelig å få tak på begrunnelsen, den grundige analysen, de politiske prosessene som lå til grunn for reformbehovet. Og hva denne reformen i praksis skulle bestå i var enda mer utydelig. En stund leste vi at det var behov for et helt nytt barnevern og i det neste, kravet om en re-etableringen av barnevernsnemdene.
Ifølge Wedler skal fem politikere sitte i nemndene. Men ikke hvem som helst av bystyrerepresentantene. Kun de fem beste, sa han. Politikerne skulle vurdere de alvorligste sakene før de ble sent til fylkesnemndene. Bevare meg vel, sier vi. Skal faglige vurderinger, kontakt med barn og foreldre og evaluering av andre tiltak legges til side for så å la fem politikere stemme over om en sak er klar for fylkesnemndene? De dyktige politikere skal altså la politiske ideologier, personlige erfaringer og en dæsj synsing overprøve fagfolkenes vurderinger? Vilkårligheten tyter ut av en slik prosess. Dette er ikke et fremskritt, Fremskrittspartiet, dette er reaksjonært!
Men det er nedlatenheten overfor fagfolkene som skremmer mest. For oss oser synspunktene nettopp av det. Fagfolks selvstendige arbeid og rapporter skal overprøves av en gruppe politikere. Fagfolk som daglig utfører et formidabelt arbeid i landets kommuner. De forvalter lov om barnevernstjenester med sin profesjonalitet, sin kunnskap, sin empati, sin erfaring. De utfører den oppgaven Stortinget har gitt dem. Vi trenger hver eneste dyktige barnevernsarbeider. Vi lokalpolitikere skal være tydelige arbeidsgivere, legge forholdene til rette, sørge for nødvendige ressurser. Vi skal selvsagt hele tiden ha oppmerksomhet på å gjøre barnevernstjenesten bedre. Men vi skal ikke vurdere enkeltsaker i barnevernet!
Hadde vi jobbet i barnevernet ville vi tenkt, etter å ha lest Wedlers skrifter, at hans reformforslag er et utrykk for en mistillit til barnevernstjenesten. Ikke bare er det en mistillitt til fagutøvelsen i barnevernet, men også en overdreven tro på at politikerne har kunnskaper og ferdigheter nok til å overprøve de faglige vurderingene som ligger til grunn i disse sakene. Dette er drøyt! Barnevernet fortjener noe mye bedre. Barn og foreldre fortjener noe bedre!
Formålet med loven om barneverntjenester er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Loven skal bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. Dessverre skjer det at foreldre av ulike grunner ikke makter eller evner å gi barna sine en god nok omsorg. Det er ikke alle foreldre som klarer å sette barnets interesse og behov først. Barneloven forbyr bruk av vold eller annen skadelig og krenkende behandling som «oppdragelsesmetode». Alvorlig overtredelse er straffbart, og kan også føre til at barnevernet må gjøre inngrep overfor familien.
Barnevernet i Norge får daglig inn et stort antall bekymringsmeldinger. I 2014 åpnet barnevernet totalt rundt 40.000 undersøkelsessaker. Omtrent 0,5 prosent av disse sakene ender med forslag om omsorgsovertakelse. I disse spesielle sakene er det flere tilfeller hvor foreldre selv ønsker eller samtykker i plassering av barna utenfor hjemmet. Det er forståelig at ikke alle samtykker. Dersom et barn skal plasseres utenfor hjemmet uten foreldrenes samtykke, må det treffes vedtak om dette i fylkesnemda for barnevern og sosiale saker etter forslag fra kommunen. Saken kan ankes videre til domstolene. Det er ikke uvanlig at fylkesnemndas avgjørelse møter motstand der. Jeg tror ikke et øyeblikk på at opprettelsen av en kommunal politikertung barnevernsnemd hadde fanget opp disse sakene på et tidligere tidspunkt! Det er ingen grunn til å gå tilbake til ordningen før 1993.
Barnevernet, verken det kommunale eller det statlige, er ufeilbarlige. Feil gjøres. Selvsagt kan barnevernet bli enda bedre og ikke minst dra lærdom av saker som ender opp med at rettsapparat likevel gir foreldrene omsorgsretten! Da har noe gått alvorlig feil i prosessen.
Barnevernsloven endres gjennom politiske prosesser og grundige faglige vurderinger. Forskning legges til grunn sammen med de unges egne erfaringer. Vi skal lytte til de som har kjent utfordringene på godt og vondt. Ikke minst tidligere barnevernsbarn. Som representanter for Barnevernsproffene sier: «Barnevernet fortjener «kred». Dere gjør så mye bra, men det kommer ikke fram i mediene» og som en av dem sier i klartekst: «Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag, om det ikke hadde vært for barnevernet».
Det kommunale barnevernet skal støttes og gis mulighterer til forbedringer, til barnas og foreldrenes beste. Det er all grunn til å gi honnør til det kommunale barnevernet. De har en tøff og utfordrende arbeidshverdag. En hverdag som i all hovedsak handler om å legge til rette for at barn og foreldre skal kunne bo under samme tak hvis det er forsvarlig for barna. Det er kun et fåtall av sakene som havner i rettsapparatet. Selvsagt skal barn og foreldres rettssikkerhet ivaretas. Men veien er ikke å gå via en barnevernsnemd. Vi engasjerer oss gjerne i enkeltsaker som politiske ombudspersoner, men vi overlater til fagfolkene å ta avgjørelsene. I respekt for barn og foreldre. I tillit til barnevernet!
Fremskrittspartiet kan glemme Venstres støtte til å opprette en kommunal barnevernsnemnd i Stavanger! Vi er med på nødvendige endringer, men endringene må være kunnskapsbasert og ikke etter innfallsmetoden!