Keiseren som brøt gjennom tåkeskyen

Av Engwall Pahr-Iversen

Telegrammet forkynte nemlig at den tyske keiser Vilhelm II hadde gått om bord i sitt stolteste skip – for med keiserlig nyfikenhet – å studere de vestlandske fjorder nok en gang. Spesielt var han opptatt av Lysefjorden. Muligens hadde keiseren lest Victor Hugos «Havets arbeidere» – forfattet 50 år tidligere – og blitt betatt av beskrivelsene av Lysefjorden – som «den forferdeligste av alle havets korridorskjær».

Nå var ikke Stavanger vant med besøk av internasjonale monarker i 1911. Det var heller ikke alltid at kongelige gjester ble oppdaget under bybesøk. Da Belgias konge Leopold II var på en kjapp sommervisitt i Stavanger, var det ingen av byens borgere som ble oppmerksom på han. Kanskje hadde det sammenheng med at han kalte seg for greve av Brabant da han tråkket over torget. Da den engelske dronning Alexandra og hennes datter Victoria besøkte byen, avstedkom det i hvert fall noen linjer i avisene.

LES OGSÅ: Siddisen som gjorde svenske av seg

Disse skildret i hovedsak spaserturen som gikk gjennom sentrum: «Turen gik fra Strandgaden, passerte torget og syntes med interesse at bese Domkirken Den fortsatte saa ned Kirkegaden, underveis var dronningen og prinsesse Victoria innom hos boghandler Floor – hvor man ikke anede hvem de besøgende var – og kjøbte «Quo Vadis».

Deretter fortsatte følget – som også talte «en hofdame og 3 kavaljerer» – ned til kaien, hvor man vendte om og gik ind i Bennets turistbyraa hvor dronningen kjøbte for 20-30 kroner i norske souvenirs. Dronningen som hele tiden hadde en engelsk detektiv tæt bak sig, talte i begge forretninger dansk …» Meldingen om at den tyske keiserens «Hohenzolleren» hadde forlatt Kiel den 5. juli i 1911 med kurs for Stavanger, ble imidlertid mottatt med en viss form for skepsis i Stavanger. Som det het i en aviskommentar: «Sommer etter sommer har keiseren seilet vor by forbi, og hver gang har man spurt hvorfor. Men hittil har ingen kunnet svare.»

Det var tykk skodde og voldsomme regnskyll fra de aller fleste vindretningene i Stavanger torsdag den 6. juli i 1911. Været var helt ufyse – som de faste kaivandrerne hilste hverandre med. Tydeligvis var det imidlertid alvor med et keiserbesøk denne gang.

Tidlig om morgenen ble nemlig ti loser hentet med en tysk torpedobåt til Kvitsøy for å geleide det keiserlige flaggskip inn til havnen. Etter hvert som ryktene løp, strømmet folk ut for om mulig å få et glimt av båten gjennom skoddeheimen. Få så noe, men presis kl. 11,45 – som det ble presisert i avisene – ble det notert at «Hohenzolleren» og dets følgeskip var observert ved Obrestad hvor det «var disig sikt og hvor armadaen gikk svært nær land».

Halvannen time senere, ble skipet observert mens det passerte Tungenes, og nøyaktig kl. 14.15 la «Hohenzolleren» – «med sit slanke, hvidpolerede skrog og med dobbeltørnens merke under mastetoppen» – til kai i Stavanger. Da hadde også sola banet seg vei gjennom tåkehavet slik at keiseren fikk oppleve et sommersmilende Stavanger. Keiseren gikk ikke straks i land. Han ventet en snau time på at den tyske konsul, Hans L. Falck, – «iført bonjour og graa bugser» – skulle ønske keiseren velkommen til byen. Under høye hurrarop, gikk så keiseren i landet og ble hestetransportert til Domkirken av vognmann Svela hvor han fikk en 20 minutters omvisning. Hva han syntes om kirken, vet ingen. Keiseren snakket sannsynligvis ikke med de innfødte, men holdt seg til sine 15 følgesvenner.

Til gjengjeld var byens befolkning opptatt av keiseren. En eldre kvinne ble avissitert på at «nå har eg sitt keisaren, men eg vett faktisk ’kje kem det va. Men eg såg di adle i hop.» Grunnen til at hun ikke oppdaget keiseren, kan han sammenheng med at han var iført hatt og frakk – og slett ingen keiserlig statsuniform. Til gjengjeld hadde han som den eneste i følget, en staselig spaserstokk som håndstøtte. Keiserens venstre hånd var nemlig 13 centimeter kortere enn den høyere som et resultat av en fødselsskade.

Konsul Falch tok deretter keiseren med til Vålandspipa for å nyte utsikten over byen. På det tidspunktet hadde imidlertid en tett tåke igjen festet sitt grep over byen, slik at det ikke var meget keiseren fikk se. Ifølge avisene virket imidlertid keiseren «svært så interessert i det konsulen hadde å fortelle». En nøye noterende journalist – med sans for tidens gang og betydning – rapporterte også at oppholdet på Våland hadde vart «fem minutter kortere enn besøket i Domkirken». Deretter dro det keiser følget til Ullandhaugtårnet med «byens cykleridende betjent i spidsen». Her stod Bondeungdomslagets formann, brusfabrikant Løvik, klar – og «glædet sig over den forestaaende omsætning, mens betjeningen i national bunad holdt paa aa øve sig i aa neie paa tysk maner. Paa kjøkenbænken stod vørterøl og brus i lange baner, mens krotekaker og anden national kost laa i haugevis bortover …»

Det ble imidlertid verken spist eller drukket noe særlig på Ullandhaug. Keiseren nøyde seg med en ti minutters stopp siden tåken gjorde det umulig å se noe annet enn det som var på en armlengdes avstand. Keiseren ville tilbake til skipet, og ba om returen måtte skje kvikt. At den gikk gjennom Hillevåg, ble bare nevnt i en bisetning i avisene. Som dagen gikk, hadde stadig flere folk fått kjennskap til at keiseren var i byen. Det var derfor fullt på kaien da keiseren returnerte. Han forsvant fort til sin lugar, men kom etter en tid opp på dekket for å hilse byens befolkning.

Til kveldstaffelet var også «konsul Falch blitt tilkalt», som ble det ble skrevet. Han skulle takkes og prises for sin innsats, og mottok «Kroneorden av 3. klasse». At det var ordenens laveste klasse, ødela slett ikke den stemningen konsulen befant seg i.

Han var omsider blitt en virkelig ordensmann som stolt sto fram på skipsdekket og viste kaifolket sin medalje. Det var lett regn – «men likevel mildt og behagelig» – da gjestene nøt sine sigarer og sin konjakk til tonefølge av skipsorkesteret. Avisene beskrev tonene «som vidunderlig smukke», men det var først da orkesteret slo til med «St. Olaf gutternes marsch», at bifallet virkelig brøt løs. Folk flest gjenkjente nemlig straks marsjen som melodien til «Anna Malena» – og tok derfor musikkvalget som en ekstra hyllest til byen fra den tyske keiserens musikanter.

Nibben ble til Preikestolen

Dagen derpå forlot «Dobbeltørnen» og dets følgeskip, Stavanger med kurs for Lysefjorden. Skipene gikk svært så sakte. Åpenbart skulle følget få nyte synet av de høye og steile fjellene i fulle drag, men uten at noen fant tiden inne til en liten høytlesning fra Victor Hugos roman «Havets arbeidere»:

«Dette er den forferdeligste og mest farefulle fjordarmen som finnes. Ikke noe sted er det hemmelige samspillet mellom elementene mer komplett. Ved Norskehavet ligger den, i nærheten av den grove Boknafjorden, på den 59. breddegrad. Farvannet er tungt og svart med plutselige og uregelmessige stormkast. Her midt i denne ødemarken går en stor, dyster gate. En ingenmanns gate. Ingen skip seiler der, ingen båter våger seg dit. En korridor som er 50 kilometer lang, og som går mellom 100 meter høye fjellvegger, det er hva som byr seg fram. Området har svinger og slynger som alle fjorder; aldri rette, for de er dannet av bølgenes slitasje. Inne i selve Lysefjorden er sjøen nesten alltid rolig, himmelen er klar, et fryktelig sted. Hvor er vinden? Ikke i luften. Hvor er tordenen? Ikke på himmelen. Vinden er nede i sjøen, tordenværet er inne i fjellet.»

Da den keiserskipet omsider kom fram til Nibben – som i dag er kjent som Preikestolen – ble mannskapet oppmerksom på en jakt som drev hjelpeløs omkring midtveis i fjorden. En tysk torpedobåt tok den øyeblikkelig under slep, og fraktet den til Flørli – i full fart. Fra avstand så slepingen ut som den reneste villmannsferden – og mange fryktet for livet til mannskapet om bord på jakten. Det gikk imidlertid godt. Det ble et møte med tysk effektivitet som levde lenge på folkeminnet i Flørli.

Etter fullført redningsoppdrag, satte det keiserlige følget opp farten og kursen i retning Bergen. Hansastaden skulle være siste stopp for keiserens norgesbesøk. Det var imidlertid flere enn konsul Falch som gledet seg lenge og høyt over at keiser Vilhelm II først kom til Stavanger – og deretter dro til Bergen.

Keiserens mange norgesbesøk gjennom en tiårs periode, fikk en brå og dramatisk slutt. Da «Hohenzolleren» forlot Balestrand 25. juli i 1914, var det bare en halv time før Serbia svarte kontant på Østerrikes ultimatum. 1. verdenskrig var dermed et faktum. Vilhelm II kom aldri mer til Norge. Da han abdiserte i 1918, var tre europeiske keiserdømmer blitt borte, og europakartet måtte tegnes på nytt. Vilhelm søkte for øvrig asyl i Nederland etter abdikasjonen hvor han bodde inntil han døde i 1941.